En tid for alt

  • 03.10.2017 kl.22:09

Hei!

Lenge siden sist, nyaktig et halvt r siden! Jeg har vel egentlig tenkt lenge p tmme tankene mine her inne p bloggen, men usikkerheten har stoppet meg. Usikkerheten over hva andre vil tro om meg, mene om meg, dmme meg for alt det spesielle og merkelige jeg har oppi hodet mitt. Jeg har vel skrevet om dette fr, hvor mye andre sine meninger om meg kan pvirke min hverdag, min tankegang og selvbildet mitt, og at jeg faktisk m lre meg og ikke bry meg s mye om det. Hvorfor skal din mening ha mer si enn min egen?

Egentlig er det ikke s vanskelig for meg pne meg til personer jeg kjenner veldig godt, men jeg fler meg mer srbar nr hvem som helst kan titte innom dmme alt jeg har p hjertet. Tidligere har ikke andre sine oppfatninger av meg pvirket meg i srlig stor grad, men traumatiske opplevelser, hendelser og psykiske forandringer gjr noe helt spesielt med et menneske. Man kan bli mer usikker p seg selv, gjr man det rette? Eller er det galt og la hele internett f vite hva som foregr p innsiden av en selv? Slik tenker jeg.

Psykisk helse er for meg veldig viktig, og det siste halvret har jeg jobbet enormt mye med meg selv, fra innsiden og ut. Mesteparten p egenhnd, da offentlige hjelpeapparat har sviktet totalt p mange omrder. Problemet er vel at jeg er klar over det faktum at ikke alle kan forst hvordan jeg tenker eller fler. Det er ikke mulig for alle sammen skjnne hvorfor en sier eller gjr slik en gjr, vi reagerer alle forskjellig p ulike hendelser i hverdagen vr. Uavhengig av hvor godt jeg prver forklare og ordlegge en tanke eller flelse, er det alltid noen som misforstr og det gr mer utover meg som enkeltmenneske enn personene som leser mine innerste tanker og flelser tolker det deretter.

Behovet er der likevel, og idag var dagen for meg og endelig trre igjen. Den siste tiden har vrt ekstremt vanskelig, av ulike rsaker. Jeg vil nok ikke fortelle med det samme hovedgrunnen til at jeg velger skrive igjen, fordi sret er ganske ferskt og behandlingen er svidt begynt. Men jeg merker at psyken min blir bedre for hver dag. Tiden leger alle sr, men det kan ta flere r. Min traumatiske opplevelse 02 mai 2017 har satt dypere spor enn jeg hadde forventet. Man er ikke klar over hvor sterk et menneske faktisk er, fr sterk er det eneste valget man har. Jeg kan prate om det, men skrive det ned se hvert ord svart p hvitt som omhandler dette, blir for vondt. Det blir for virkelig og for intenst til takle akkurat n.

Man er ndt til gi slipp p fortiden for kunne komme seg videre, og for meg er skriving en av de tingene som fr meg til komme meg videre, sakte men sikkert. Det blir stadig vanskeligere for meg glemme eller dempe minnene av uforutsette og skremmende opplevelser fra fortiden. Det blir nesten som et ekko som stadig vender tilbake av den minste trigger. En lyd, en ting, et bilde, et ord, et plutselig flashback. Tilbakevendende problem som ikke forsvinner, ikke enda i hvert fall.

Jeg merker at jeg er i forandring, psykisk og fysisk. Trening er det eneste fristedet jeg har fra tankene mine, der jeg kun fokuserer p gjennomfring, prestasjon og fremgang. Det hjelper p der og da, men nr kvelden kommer og jeg blir alene med tankene, fles det helt hplst til tider. Da er det greit ha en plattform der du kan tmme hodet ditt, s kanskje natten blir litt enklere. Dette ble et veldig kryptisk innlegg, men det er ikke alle som ville forsttt uansett. Dessuten, er det ikke for alle andre sin del jeg skriver, men for min egen, - og det er noe jeg er ndt til lre meg bedre. For meg, min egen del, mitt eget selvbilde og livskvalitet. Ingenting annet.

  • 03.10.2017 kl.22:09
  • Blogg
  • 0 kommentarer
  • Uken som gikk

    • 03.04.2017 kl.21:11

    Hei!

    N har det vrt litt stilt fra meg de siste dagene, men jeg har faktisk ikke hatt noe behov for dele noe, har styrt litt med mitt kommet i gang med min nye hverdag med barnehage, jobb og trening! Men jeg tenkte dele uken som gikk med dere, s fr jeg hpe motivasjonen blir litt bedre fremover.

    Jeg har da en hverdag som starter 04.30 og frem til ca 21.30, fr jeg slukner p puta etter en hektisk dag. Jeg har jo skrevet tidligere at jeg fler meg rimelig utslitt om dagen, s du kan jo tenke deg til hvor sliten jeg er om dagene n. Likevel, gir jeg full gass gir ikke opp! Godt vre tilbake i rutiner.

    UKENS TANKE

    Denne uken har tankene mine gtt til hvordan lille ble takle barnehagen og sin nye hverdagen og hvordan ryggen min ble takle en tff arbeidshverdag samtidig som jeg tenkte p hvor jeg l arbeidsmessig, dette gikk forsvidt kjempebra p begge plan. Jeg savner lille i arbeidsdagene men likevel er det godt vite at han aktiviseres og er sammen med andre babyer og barn. Jeg flte meg nesten som en drlig mor som vil s mye tilbake i jobb, men de som har fulgt meg gjennom svangerskapet skjnner vel mer eller mindre hvorfor jeg har et s stort behov for fle meg nyttig igjen komme tilbake i normale rutiner.

    UKENS OPPTUR

    Jeg startet p jobb igjen! Definitivt ukens opptur. Min frste dag p jobb gikk superbra, og jeg har ikke flt meg s nyttig og levende p lenge. Jeg skalv i hele kroppen fordi jeg flte jeg ikke bevegde meg fort nok da jeg hadde s mange tanker i hodet p hva jeg ville gjre og forskte gjre alt p en gang, hehe! Kjempegodt og endelig vre tilbake, en helt ubeskrivelig flelse! De sier at ingen gleder seg til g p jobb, men det gjr faktisk jeg. Jeg klarer faktisk ikke forst hvordan noen har lyst til sitte hjemme p rumpa og yte null og niks. Jeg er s takknemlig som faktisk har en jobb jeg trives skikkelig i, og mtp. sykemeldinger i svangerskapet og foreldreperm har gtt s treeegt, har ventet p den dagen jeg kunne st p jobb si "Hei, god morgen!" tusen ganger om dagen. N er jeg virkelig lykkelig! :)

    UKENS NEDTUR

    Min kjre samboer mistet en god venn denne uken, og det er veldig trist...Han ble ikke ret eldre enn meg fr han gikk bort, mange varme tanker sendes til familien. Det er s vondt, nr mennesker du kjenner og har omges med, plutselig forsvinner, helt uventet. Det fr en til tenke p hvem man har i livet, nr man snakket med de sist og hvor stor pris man setter p dem, de vi har rundt oss.

    UKENS SANG

    N er jeg tilbake i 2014, jobbmodus og alt det der, s da er det Taio Cruz - Tattoo som har jommet i hytalerne. Kjempesang som bringer tilbake mange minner og en veeeldig god flelse!

    UKENS FAVORITT

    Haha, nesten flaut si men n er jeg begynt ha Hotel Csar maraton, bare for nostalgiens skyld. Da de annonserte at serien gr av til neste r tenkte jeg at det var p tide med en maraton for et endelig farvel med serien. Har ikke sett p Hotel Csar p flere r men n er det ptide oppdatere seg p hva som har skjedd de senere sesongene, men da m en jo starte fra scratch for f med seg sammenhengen.

    UKENS MEST LESTE INNLEGG

    Jeg ble psykisk mishandlet

  • 03.04.2017 kl.21:11
  • Blogg
  • 6 kommentarer
  • Jeg ble psykisk mishandlet

    • 30.03.2017 kl.12:46

    Jeg hadde nesten utviklet en alvorlig spiseforstyrrelse, og du ville at jeg skulle g mer ned i vekt, s alle ville ha meg men bare du kunne f meg, som du s fint sa til meg. Jeg ble ikke sett av deg, jeg tror ikke du s hvor delagt jeg var... Kanskje du gjorde det, men ville delegge meg mer s jeg ikke hadde et snev av selvtillit igjen, for da var det enklere ha kontroll p meg, var det ikke? Jeg s ikke at kiloene raste av meg, jeg ble blind p meg selv, fordi du s meg annerledes. Du kalte meg stygg, fl og feit. Jeg trodde p deg. Du sa jeg var sur og sint hele tiden, s du ikke hvor delagt jeg ble p grunn av deg? 

    Alle jeg var med, enten det var p byen, jobb eller hjemme hos familien, poengterte ut hvor tynn jeg var blitt, men ikke du. Du s det ikke, s da s ikke jeg det heller for jeg trodde p deg, ingen andre. Jeg var sammen med deg, og det du s var min virkelighet...

    Da jeg fikk sprsml om hva jeg hadde gjort for g s mye ned i vekt, lo jeg bare fortalte at jeg gikk mye tur, hver dag. Jeg ly jo ikke, for gturer gikk jeg hver eneste dag, flere timer om du og jeg kranglet. Det jeg ikke fortalte nr de spurte, var at jeg ikke spiste, fordi jeg prvde bli sett, av deg. Jeg fortalte ikke at jeg l flere timer om dagen grt fordi du fikk meg til fle meg s usynlig. Jeg fortalte ikke at jeg satt oppe sent p natten ventet p deg, mens du var ute kjrte eller var p besk hos venner. Jeg fortalte ikke at du ignorerte hver eneste telefonsamtale eller melding jeg prvde n deg med, at du slettet meldinger s du kunne skylde p at du aldri mottok dem. Jeg fortalte de ikke hvordan du behandlet meg, for jeg ville ikke hre det, hvor mye bedre enn deg jeg fortjente... 

    Jeg visste det s godt innerst inne, at dette fortjente jeg ikke. Men jeg klarte ikke gi slipp p deg, den personen du var da jeg mtte deg for frste gang. Jeg holdt igjen p et minne av en person som ikke lenger eksisterte. Du hadde delagt meg s mye psykisk, stemmen i hodet mitt som sa at denne oppfrselen hadde jeg fortjent, var hyere enn stemmen som sa jeg ikke fortjente det. Jeg tror p karma, skjebnen, og at alt skjer for en grunn, s jeg satt funderte p hva galt jeg hadde gjort, og hva som var galt med meg siden du behandlet meg p denne mten, hvorfor det hadde utviklet seg slik. Jeg skammet meg, skjemtes over hvor langt jeg hadde latt ting g. 

    Jeg prvde f deg til forst hva du gjorde mot meg og hvordan du fikk meg til fle meg med dine ord og holdninger. Du svarte kritikken med mine feil, alt som var galt med meg, og at du behandlet meg snn fordi jeg aldri var fornyd med noe og sur hele tiden. Du fremstilte deg selv alltid bedre enn meg og latterliggjorde meg nr vi var med venner, det boostet deg fikk deg til fle deg bra, vil jeg tro. Du snakket stygt om meg bak ryggen min, fortalte alle hvor fl og misfornyd jeg var. Men du fortalte aldri hva du gjorde mot meg, eller hva du sa til meg innenfor husets fire vegger. Du lot ikke andre seg hvem du egentlig var. Jeg lot deg og alle andre bare tro det var meg. Jeg orket ikke kjempe den kampen alene, du var altfor manipulerende til at noen ville tro meg uansett. Jeg ventet p den dagen da alt skulle si stopp, den dagen jeg ble lei og ferdig med alt. 

    For hver dag som gikk, nrmet det seg. Vi kranglet daglig om alt. Du har tatt tak i meg n gang, men sluppet like fort. Du har lftet en skjelven knyttneve mot meg, jeg har bare sttt ventet p et slag, s jeg fikk bevis. Bevis p hvor mishandlende du faktisk var. Men du slo meg aldri, bare psykisk mishandlet meg til det svidt fantes mer igjen av meg. Du kompenserte din trengende trang til sl ved la det g utover alle tingene mine. Pynteting, fat, kopper, tv-en. Da klikket det i hodet mitt. Du bare knuste og raserte alt rundt deg, jeg hadde ftt nok. Jeg kastet deg ut. Du nektet frst, men s dro du. "Du vil aldri finne noen som meg", sa du. Jeg trodde p deg. "Jeg kommer aldri til finne noen som helst", tenkte jeg. For du hadde delagt meg s brutalt psykisk, at jeg trodde jeg ikke var god nok for en grstein. 

    I et desperat yeblikk en uke etterp, kontaktet jeg deg. Du var ute p byen og jeg s deg. Dette var nok gjennomtenkt av deg, for du dro aldri ut. Du kunne bli med p fest en gang i ny og ne, men da satt du furtent i et hjrne gikk tidlig hjem. Du dro aldri ut, s dette var rent taktisk av deg. Det visste jeg. Du ville jeg skulle kontakte deg, og jeg gjorde det s dum som jeg var. Jeg hadde endelig kommet meg ut av et totalt psykisk og fysisk deleggende forhold, likevel var stemmen din bakerst i hodet mitt hvisket "Du kommer aldri til finne noen som meg." Nr du gr flere r blir fortalt du er stygg, feit, sur og misfornyd tror du p det til slutt, selv om det ikke er tilfelle. Hvem ville ha en sur og feit jente? Ingen.

    Jeg vet ikke hvorfor jeg tok kontakt med deg nr jeg ikke ville vre i et snt forhold, men det er nok det at jeg trodde p deg nr du fortalte jeg ikke var god nok. Det var nok ogs det at du etter tre r fant deg en ny en pule p 20 minutter etter det var slutt, og jeg var desperat etter f bekreftelse p om du kunne glemme meg s lett, etter tre r sammen. Du likte oppmerksomheten, for du hevet deg snn nr du fortalte alt du og denne dama hadde gjort. Du elsket sre meg, gjre meg forbanna og ukomfortabel. Du fortalte hver eneste stilling dere tok, hvor mange ganger, hvor dere gjorde det og hvor bra du flte deg etterp. Du sa du fortsatt elsket meg, men du elsket se meg sret og knust. Du fortalte meg hvor mye bedre selvtillit du hadde ftt, p de seks dagene vi hadde vrt fra hverandre. Du flte deg s sexy og deilig, sa du. Det var da du presterte si de ordene som den dag i dag hjemsker meg; "Kan ikke du g masse ned i vekt, bli megadeilig s alle fr lyst p deg, men bare jeg kan f deg? Det er en snn jente jeg vil ha." 

    Det er helt utrolig hvor blind er menneske kan bli. Jeg visste tallet p vekta viste - 30 kg p dette tidspunktet, men jeg klarte ikke se det, for du forventet enda mer. Jeg klarte ikke leve opp til den standarden du satte, for du s ikke meg og den endringen som allerede hadde tatt plass. Det var tydelig at du hadde et s stort behov for kontrollere meg og det gjorde ingenting om du gjorde meg syk. Psykisk syk. Fysisk syk. Underernrt. Syk. Da du hadde delt dine meninger om drmmedama skjnte jeg egentlig ikke hvorfor jeg kontaktet deg. Men du hadde trillet meg rundt lillefingeren og jeg holdt fortsatt p minnet av et menneske som ikke eksisterte. Jeg var delagt. Du visste det. Du hadde meg i din hule hnd kunne gjre hva enn du ville.  

    Du lot meg vre alene p valentinsdagen. Du kom hjem til tente lys, nyvasket leilighet, nye og rene sengeklr, og mat i ovnen. Alt var perfekt for en romantisk kveld. Bortsett fra den ene tingen jeg ikke kunne gi deg. Det mtte du hente selv, og du gjorde det. Du s alt jeg hadde gjort, likevel dro du. Du lot meg vre igjen alene p valentinsdagen. Du sa det ikke tok mer enn fire timer, maks fem. Det tok til sammen 9 timer. Klokken fire p morgenen kom du hjem. Lysene var slukket, maten var kald, og jeg l sov. Du sovnet p sofaen. 

    En tid etter pnet jeg meg opp for mammaen min. Jeg fortalte henne alt, fra ende til annen. Hun likte deg aldri, og n hatet hun deg. Mislikte hver eneste side ved deg, for det du hadde gjort mot meg. Jeg flte meg lettere nr jeg fikk fortalte hemmelighetene jeg hadde holdt p s lenge. Alle lgnene jeg hadde pyntet p, s ting skulle virke bedre enn det egentlig var. Etter jeg hadde ftt ut alt som hadde stengt seg inne over flere r, begynte ting g opp for meg. Jeg var ikke meg selv lenger og jeg var ndt til ta et valg. Et valg om sre deg n gang, eller at jeg skal forbli sret daglig, p grunn av deg. Det var ikke lenge til jeg skulle p ferie, s da fikk jeg tid til tenke. P oss. Meg. Deg. Du hadde allerede takket nei til invitasjonen om bli med, for vi kranglet s mye s du flte ikke for dra p familieferie. Dette var nesten et r fr vi skulle reise, s vi begge visste vel egentlig hvor dette bar hen. 

    Dagen fr jeg skulle reise s jeg deg ikke mer enn en time. Du var p besk, ute kjrte og ville ikke tilbringe tiden sammen fr jeg skulle dra. Likevel satt du der sur og grinete dagen jeg skulle reise. Du var sur fordi dette var det eneste du ikke klarte kontrollere med sinnet ditt. Du kunne klikke for f meg hjem fra fest, venninner, uansett. P et punkt i forholdet stod du utenfor leiligheten til venninna mi tutet som en tulling, sa du skulle sl inn dra deres, alt du maktet for at jeg skulle bli med deg hjem igjen. Men denne gangen klarte du ikke f meg til bli igjen, selv ikke med dine sure blikk og din tause stillhet. Jeg sa vi kunne bruke tiden p tenke mens jeg var borte, kysset deg p kinnet, dro. Du sa ikke et ord. 

    Det var ikke fr jeg var ankommet feriestedet du begynte bombardere meg med meldinger og telefoner. Jeg svarte ikke de frste gangene. Jeg sa jo vi kunne bruke tiden p tenke. Du ble neste psykotisk da du ikke fikk kontrollere meg, du hadde ingen kontroll p hva jeg gjorde. Det gjorde deg gal. Jeg svarte ikke p en hel dag. Dagen etter forklarte jeg deg hvorfor. Du klikket. Du skrev masse meldinger p telefonen, facebook, du ringte masse. P kvelden svarte jeg p telefonen, etter 40 ubesvarte anrop. Du kjeftet, du klikket, du grt. For ingenting. Du hadde drmt jeg hadde vrt utro, og derfor var det sant. Du stod p ditt. Du beskyldte meg for masse jeg ikke hadde gjort. Du var s forbannet. Det var helt sinnsykt hvor sinna et menneske kan bli nr de ikke har kontroll p deg. Jeg la p, satt telefonen i flymodus. Slik ble det de neste to dagene. 

    Det frste du spurte meg om nr mobildata ble aktivert igjen, var om jeg heller hadde et nske om vre singel, siden jeg bare hadde ignorert deg. For frste gang turte jeg vre rlig. Jeg hadde vrt en uke fra deg n, ftt kjenne p "friheten" og jeg likte flelsen avstanden fra deg ga meg. Jeg sa ja, jeg ville egentlig vre singel. Men vi var s langt borte fra hverandre og jeg ville ikke avgjre noe fr jeg kom hjem, for jeg hadde lyst se deg inn i ynene fr jeg ga et ordentlig svar. Du gikk i svart. Meldingene rant inn. Jeg orket ikke svare, jeg orket bare ikke. Jeg var s mentalt, psykisk og fysisk utslitt av alt som hadde med deg og det sinnsyke kontrollbehovet ditt gjre. Du roet deg ned til slutt. Beklaget deg og var enig i at ting hadde gtt ut av kontroll. Du skjnte endelig at du var p tur miste meg. Lite skjnte du, at du hadde mistet meg for lenge siden. Det er s trist, nr det tar s lang tid for et menneske innse hva de har og nr det har gtt for langt. 

    Dagen fr jeg kom hjem, ba jeg deg om sove hos foreldrene dine, fordi jeg hadde et sterkt behov for vre alene. Vi kunne prate dagen etterp. Jeg kom hjem til telys formet som et hjerte p stuebordet med et bilde av oss to. "Aww, s stt", tenker du som leser dette, kanskje. Men det er faktisk det eneste "ste" han har gjort for meg, som jeg kan huske. Jeg grt da jeg s det. Jeg grt ikke fordi det var fint eller stt. Jeg grt fordi jeg visste at det var over. Jeg var over han. Jeg hadde endelig tatt et valg. Jeg grt hele den natten. Satt i sofaen med pleddet over meg, grt. Det var bare telysene som lyste opp rommet. Persiennene var nede, og jeg bare satt der. Helt stille grt for meg selv. Grt ut alle sorger, alle deleggende ord, alle knuste ting, handlinger og flelsene av bli ignorert, glemt, latterliggjort, usynlig. Jeg grt fordi jeg endelig kunne puste igjen. Jeg ble ikke kvalt av et menneske som brt meg ned hele tiden. Jeg grt fordi jeg endelig klarte tenke mine egne tanker, fle meg selv for den jeg er. Jeg grt fordi jeg endelig klarte gi slipp p en person jeg trodde eksisterte, men som hadde forsvunnet for lenge siden. 

    Dagen etterp pratet vi, og du grt. Jeg hadde grtt meg ferdig, kvelden fr. Jeg hadde ftt ut alt jeg hadde kjent p de siste rene. Jeg var endelig ferdig med deg, for godt. Du inns at det var over. Kontrollen over meg hadde sluppet taket, og du forstod at du hadde mistet meg. Vi ga hverandre en siste klem. Du kysset meg p kinnet sa jeg ikke mtte glemme deg helt enda. Du skal vite at jeg aldri har glemt deg. Du har satt s dype sr i hjertet mitt som ikke kan leges, det kan ikke gro. Den kan bare lappes og plastres til evig tid. Jeg vil aldri bli "frisk" fra det du lot meg gjennomg psykisk. Men jeg kan bli sterkere, og lre meg hndtere det bedre og bedre for hver gang livet gr meg i mot. Depresjon og psykisk utmattelse l ikke i mitt vokabular fr jeg mtte deg. N m jeg bruke det daglig for forklare hvem jeg er. 

    Du har delagt meg og den jeg var p s utallige mange mter. Jeg hater deg, men jeg tilgir deg. For min egen del. Hadde det ikke vrt for deg og alt du gjorde mot meg, ville jeg aldri tatt sjansen med M. Jeg ville aldri hatt en s fantastisk snn jeg har i dag, hadde det ikke vrt for det psykisk helvete du dro meg gjennom. Jeg vet n hva en god mann er og hvordan man skal bli behandlet i et forhold. Der sprtt tenke p at det m g s langt som psykisk mishandling og/eller fysisk mishandling for innse hvem som egentlig er bra for deg. Det er vel derfor det sies at "nice guys finish last", og det har jeg mtte lre p den brutale mten. 

  • 30.03.2017 kl.12:46
  • Blogg
  • 4 kommentarer
  • Det hadde vrt no'

    • 29.03.2017 kl.19:27



     

     

    "Tidsmaskin
    Det hadde vrt no'

    Vr fortid
    din og min
    du og jeg
    sammen
    ville ikke eksistert" 

    - Elsklinn

  • 29.03.2017 kl.19:27
  • Blogg
  • 0 kommentarer
  • Nr to venner blir til fremmede

    • 28.03.2017 kl.22:22

    "Jeg tenker ofte p deg, og alt det vi gjorde sammen. Det er rart tenke p. Vi gjorde s mye sammen, du og jeg. Vi hadde det bra nr vi var sammen, men alle diskuterer, krangler og argumenterer. Men vi ble alltid venner igjen til slutt. Vi gikk flere r uten snakke sammen. Nr vi frst begynte prate igjen var det som ingenting var forandret, vi hadde s mye prate om, for det var s lenge siden vi sist snakket sammen. Jeg husker hvor godt det var, endelig ha deg tilbake i livet mitt igjen, jeg var lykkelig da. Det husker jeg. Vi ble overrasket over hvor mye vi hadde til felles fortsatt, etter alle disse rene.

    Jeg husker da jeg frst ble kjent med deg, hvor ensom du var, hvor slem alle var mot deg, fordi du ikke var som dem. Godt det endret seg med tiden. Men det var vondt se. Synd vi mistet kontakten n de senere r. Hva skjedde? Vi var rake motsetninger, men samtidig s lik. Kanskje derfor vi gikk s godt i hop? Jeg aner hvorfor det plutselig ble stille fra oss begge. Vokste vi fra hverandre? Jeg tror det. Det er vel slik det er. Er det dette som kalles bli voksen? Man gr i ulike retninger mister hverandre p veien. Hvorfor er det slik, nr man er s lik? Nr man har s mye til felles, lik tankegang, samme vremte, holdninger og synspunkter. Hvordan mister man det snn plutselig?

    Det er s rart tenke tilbake p. Hvordan et menneske du delte dine innerste hemmeligheter med, plutselig stopper kontakte deg, helt ut av ingenting. Stenger seg inne, lser igjen dren. For godt. Det er s merkelig, nr man en gang var som en, sklir i fra hverandre. Det er minnene jeg ofte ser tilbake p. Jeg ler, fr en varm flelse inni meg. Fordi det var godt ha deg der, som min venn. Det var godt lene seg p deg nr man hadde det vanskelig, og det var godt dele gode stunder sammen med deg. Men n kjenner vi ikke hverandre lenger. Vi er to fremmede som har en fortid med masse minner, det virker s fjernt, langt borte. Det er veldig spesielt, nr to mennesker som en gang i tiden delte alt, kan g forbi hverandre som de aldri var kjent."

  • 28.03.2017 kl.22:22
  • Blogg
  • 0 kommentarer
  • Jeg lurer p...

    • 28.03.2017 kl.20:35


     

    "Jeg lurer p
    om du noen gang 
    tenker p det
    vi hadde sammen

    smil
    latter
    trer
    sorger
    drmmer


    minner"

     

    - Elsklinn

  • 28.03.2017 kl.20:35
  • Blogg
  • 4 kommentarer
  • Var det verdt det?

    • 27.03.2017 kl.22:28

    "Var det verdt det, lyve for din egen lykke og sikkerhet? Var det verdt det, f din mor og far til undig fle de mislyktes i "beskytte" deg? Var det verdt det, mtte leve hver dag p en lgn du bestemte deg for dra s langt? Var det verdt det, nr du vet at mennesker ble hate deg for det du har gjort? Var det verdt det, for de usle f kronene du fikk? Det var ikke en gang nok til sikre din eller snnen din sin framtid. Var det verdt det, grte dine krokodilletrer til mennesker som daglig arbeider for rettferdighet? Var det verdt det, fremst som uskyldig og svak nr du er roten til alt vondt? Var det verdt det, ha det p samvittigheten at du har lyet for mange mennesker som stolte p det du sa? Var det verdt det, delegge noens psyke, liv, re og rykte for skjule dine egne illojale handlinger mot dem du er glad i? Var det verdt det, delegge troverdigheten til de som faktisk snakker sant? Var det verdt det, ofre lykken til et menneske som behandlet deg bedre enn din kjre? Var det verdt det, n? Du vet du m leve med de usanne ordene dine til evig tid. Fr du sove om natten? Gjr du det? Var det verdt det, mtte ha det p samvittigheten for alltid? Nr du likevel har mistet alt, var det verdt det? Jeg har tenkt mange ganger p deg, og om jeg noen gang ble mte p deg igjen, s skulle jeg vise deg det psykiske smertehelvete du utsatte oss for, fysisk. For du kjenner ikke smerten min, vr eller deres. Du trenger kjenne det. Du m vite hvordan du har ftt andre, gode og rlige mennesker til fle seg. En dag fr du det. En dag skal du ogs kjenne smerten, hardt. For ingen handlinger gr uten konsekvenser, og hver en urlig handling, eller urlige ord, har sin pris.

    S jeg spr deg igjen, var det verdt det?"

  • 27.03.2017 kl.22:28
  • Blogg
  • 0 kommentarer
  • Sunnere vaniljemuffins

    • 27.03.2017 kl.17:52

    Hei! Idag har jeg for frste gang prvd lage sukkerfrie vaniljemuffins med sjokoladebiter, og jeg m vre helt rlig si at de ble kjempegode! Et mye sunnere alternativ til kosen om du er fysen p noe godt. Slik som jeg har vrt i hele dag, hehe! Etter snnen min kom hjem fra sin frste dag i barnehagen (som gikk kjempebra!) sovnet vi begge av tvert. Jeg drmte faktisk om potetgull, sjokolade, brus og alt mulig usunt s det er kanskje ikke s rart at stsuget plutselig gikk til vrs. Da skte jeg litt p nettet fant oppskriften her.

    Dette er ingrediensene jeg brukte

    (Ca 8 muffins)

    2 egg

    120 gram mager vaniljekesam

    1 ts bakepulver

    1 ts vaniljepulver

    1/2 ts kardemomme

    1/2 ts kanel

    0,5 dl vann

    50 gram sukrinmelis

    50 gram sukrin gold

    80 gram havremel

    30 gram sukkerfri sjokolade

    Bland sammen alt utenom sjokoladen og miks til en jevn og glatt rre. Blir den for tynn/tykk kan du jevne ut med havremel/vann. Ha rra i muffinsformene og putt oppi sjokoladebitene. Stek p 180 grader, steketid varierer fra ovn og hvor store muffinsformene er. Selv stekte jeg de i 23 minutter med litt strre muffinsformer. Jeg fikk totalt 7 muffins da formene var strre. Avkjl p rist.

    Kjempegode muffins og jeg blir nok garantert bruke flere oppskrifter fra Linda Stuhaug.

    Dette er sjokoladen jeg brukte i muffinsene, kjpes p Life. Kjempegode!

  • 27.03.2017 kl.17:52
  • Blogg
  • 8 kommentarer
  • Uken som gikk

    • 26.03.2017 kl.22:08

    Denne uken har vrt veldig stressende, men alt i alt er jeg storfornyd med alt jeg har oppndd denne uken bde treningsmessig og her hjemme. Jeg liker nr ting blir litt stress og dagene flyr avgrde selv om man blir utmattet av alt sammen, men forhpentligvis roer det seg ned n i neste uke. Her er i hvert fall en oppsummering av uken som gikk. 

    UKENS TANKE
    Har tenkt mye p hvorfor mennesker har behov for konkurrere om alt mulig, og hvorfor noen bruker meg som mlestokk for fremme sin egen lykke...Skrev et lite innlegg om det tidligere denne uken, du kan lese det HER.

    UKENS OPPTUR
    Jeg har hatt supre treningskter til tross for en veldig stressende uke, jeg er s sykt fornyd og humret har vrt p topp etter hver eneste treningskt! Elsker nr jeg kjrer skikkelig p under ktene og at jeg fr inn flere kardiokter. Jeg har klart jogge sammenhengende i 5 minutter, det er flere r siden jeg har klart, om jeg noen gang har klart det da.

    UKENS NEDTUR
    Det slutter ikke sn. Vret lurer meg flere ganger, men det er stille fr stormen. Nr det ser ut som alt skal tine og vren ankommer, vkner man nok en gang til en nedsndd bil og vinterlandskapet har nok en gang lagt seg over byen, sj... Jeg er virkelig ikke noe vintermenneske, jeg vil ha vr N.

    UKENS SANG
    Freddy Kalas - Jovial

    Herregud for en gladsang! Har hrt p den ofte denne uken, da jeg har flt meg veldig "rar" og nedstemt uten og egentlig vite hvorfor, s da har jeg prvd gjre meg selv glad ved hre p denne sangen, det har funket flere ganger.

    UKENS FAVORITT
    Har ikke sett s srlig mye p tv i det siste, men hver kveld har jeg spilt et spill p iPhonen min som heter "Shuffle cats". Haha, jeg er veldig glad i kortspill s da passet dette perfekt til meg, jeg er helt avhengig n spiller hvert fall en time fr jeg legger meg! En drlig vane jeg kanskje burde prve slutte med, men p kvelden er den eneste gangen jeg faktisk har tid spille litt, hihi.

    UKENS MEST LESTE INNLEGG
    "Lite visste jeg, hva jeg hadde i vente...DEL 2"

  • 26.03.2017 kl.22:08
  • Blogg
  • 2 kommentarer
  • Snart klar til barnehage-start

    • 26.03.2017 kl.17:57

    Jeg fr ikke blogget noe spesielt idag da jeg er ndt til rydde her hjemme samtidig som jeg m merke alle klr til lillegutt, for i morgen begynner han i barnehagen! Det blir kjempespennende, men ser jo at det er en del som m gjres frst, og det m jeg f gjort idag. Hadde jeg visst hvor mye styr dette var hadde jeg startet i forrige uke allerede, hehe! Men n er alt snart klart til at lillemann kan dra fullt beredt til sin nye barnehagehverdag, skal bli s morsomt denne kommende uken se hvordan han trives, har en hel uke fri fr jobb s greit med tid til tilvenning.

    N str maskinene p fullt, det m tas oppvask og betaling av regninger, ryddes og vaskes litt og her sitter jeg blogger, i et desperat forsk p f gjort noe "sosialt" ut av dagen min.

    Det er nitrist vr ute, s like greit holde seg inne gjre hjemmet koselig om ikke annet. Hper dog at vret blir bedre framover, n lengter jeg etter sol og litt mer oppholdsvr. Det har vrt slitsomt de siste dagene f kombinert alt jeg skal gjre med tanke p bde det vre mamma, husarbeid og trening nr samboeren er p jobb mellom 10-12 timer, er rimelig utmattet men fra neste uke blir det bedre! Har forresten gtt ned nesten et kg denne uken, og mlene blir mindre og mindre, opptur! :)

    Hper jeg fr overskudd til skrive et innlegg senere i kveld om uken som gikk, men om ikke kommer dette i morgen. Det har vrt en stressende uke og bloggingen har blitt litt nedprioritert men forhpentligvis fr jeg mer tid i neste uke til skrive noen bedre innlegg, hehe.

  • 26.03.2017 kl.17:57
  • Blogg
  • 4 kommentarer
  • Hva gjr meg lykkelig?

    • 25.03.2017 kl.23:21

    Hva gjr meg egentlig lykkelig? Dette er ikke noe jeg har tenkt p, i hvert fall p en god stund. Det er s lett vre negativ nr man har en litt drlige periode, men n vil jeg gjre et forsk p booste mitt eget humr skrive ned noen ting som gjr meg lykkelig.

    1. Kjresten min, selvflgelig. Han er den mest positive personen jeg kjenner. Han holder meg oppe p drlige dager ved spre sitt gode humr og kjrlighet. Ingen er som han, og jeg kan med hnden p hjertet si at han er mannen i mitt liv, ingen har gjort meg lykkeligere i et kjrlighetsforhold som det han gjr.

    2. Snnen min. Han er kun ti mneder, men bare hre han le gjr meg lykkelig. Det er noe helt unikt hre sine egne barn, - vre lykkelig. Nr han vil opp til meg bli holdt, gjr han meg lykkelig, nr han smiler gjr han meg lykkelig. Nr jeg ser hvor glad han er i pappaen sin, gjr han meg lykkelig. Bare det at han eksisterer gjr meg lykkelig.

    3. Shopping. Shopping gjr meg lykkelig, en veldig kortvarig og overfladisk lykke, men jeg blir glad av kjpe meg noe nytt, gleden varer fra jeg kjper det til jeg bruker det for frste gang, s gr det over. Hehehe.

    4. Trening. Trening har gitt meg en mental og indre lykke jeg aldri hadde trodd. I gr hadde jeg en drlig dag, dro trente, - vips s var humret p topp. Fr trodde jeg trening kun ga fysiske resultater, for mange forteller at de hater trene men gjr det for holde seg i form. N vet jeg at det gir deg s mye mer. Trening gir meg faktisk en genuin lykkeflelse.

    5. Hundene og kattene mine. Selv om de kan vre irriterende veldig ofte mtp. bde bjeffing, lpetid og annet diverse, gjr de meg lykkelig. De sker kjrlighet, omsorg og kos hos meg som menneske, de fler seg trygg med meg og de stoler p meg 100%. Det gjr meg lykkelig.

    6. Mammaen min. Min mor og jeg har vre krangler vi ogs, men hun gjr meg lykkelig, for det viser bare at hun bryr seg om meg. Hun stoler p meg sttter meg i alle situasjoner. Hun er en fantastisk bestemor og det er s godt se nr hun og lille er sammen leker eller bare fr bestemor-kos. Mamma gir meg alltid gode rd og er nok en av de mest omsorgsfulle og smarteste personene jeg kjenner.

    7. Sol og varme. Jeg elsker vkne p solfylte dager. Hele dagen blir som regel bra da, og hvis det er varmt i tillegg blir jeg overlykkelig. Da er det vel ikke noe overraskelse at jeg elsker sydenland. Nr jeg er p ferie i varmere strk, er jeg planetens lykkeligste kvinne. Jeg hadde bodd i syden hvis muligheten dukket opp. Det gjr det kanskje, en vakker dag?

    8. Musikk. S enkelt som det finne en sykt bra sang med jvlig bra tekst. Da er jeg i lykkerus. Jeg hrer p den i hvert fall tusen ganger blir aldri lei. Jeg synger for full hals og gir meg en stor faen i hvem som hrer p.

    9. Dans. Nr jeg danser er jeg i en helt annen verden, og det er s deilig. Jeg bryr meg ikke om jeg ser helt gal ut, jeg danser til rytmen gjr akkurat det kroppen fler for gjre. Jeg danser alltid nr jeg er ute p byen, for det gjr meg s lykkelig, - og bare danse uten hemninger. Digg.

    10. Sove. Ja, jeg er faktisk lykkelig nr jeg sover. Det er den eneste gangen man virkelig kan flykte fra virkeligheten. Jeg blir ekstra lykkelig om jeg drmmer, det gjr jeg som regel hver kveld. Jeg vet nr jeg drmmer, blir s lykkelig av vite at jeg sover og kan gjre hva faen jeg vil i drmme, haha. Spesielt. Jeg er s glad i og drmme sove at om jeg vkner ufrivillig har jeg ingen problemer med sovne igjen og starte fra der jeg slapp i drmmen.

    11. mestre noe. Uansett hva det er. Husarbeid, jobb, trening, spill, mammarollen, alt mulig. S lenge jeg fler jeg har klart noe skikkelig bra, gjort det ordentlig og er fornyd med innsatsen min, da er jeg lykkelig.

    12. Ros og komplimenter. Det er det samme om jeg fr ros eller gir ros. Jeg blir lykkelig av f komplimenter og jeg blir lykkelig av gi komplimenter gjre andre glad. Det varmer godt om hjertet gjre dagen bedre for noen andre enn meg selv.

    Det er nok masse annet som gjr meg lykkelig, men dette er det jeg kommer p n. Jeg ble faktisk litt mer lykkelig av tenke p hva som gjr meg lykkelig. Prv det du ogs! Hva gjr deg egentlig lykkelig? Bde stort og smtt, lite og godt!

  • 25.03.2017 kl.23:21
  • Blogg
  • 8 kommentarer
  • Fra morgen til kveld

    • 25.03.2017 kl.19:47

    Wow! Denne dagen har bare gtt i et eneste kjr fra morgen til kveld. N ligger jeg her i senga full av smertestillende og meget utslitt. Men det er en snn "god utmattelse" av gjre noe vettig med dagen. Jeg elsker slike dager, for da gr alt s fort, og det er kveld fr du vet ordet av det! Jeg kjenner det tar litt p kroppen, men idag, lrdag, - er det faktisk kun en (!!!) hel uke til jeg begynner p jobb igjen, yes! Jeg syns ikke det er s lenge siden jeg satt her for tre mneder siden, utlmodig etter komme i arbeid igjen, snart er dagen her og det er helt fantastisk.

    Idag fylte min pappa r, s barnebarn og datter-besk var p sin plass. Han virket ikke helt i form s det ble kun en snarvisitt, jeg tror nok han satt pris p det. Min far er ikke spesielt flink til vise flelser. Han er ogs begynt dra p rene, hvis jeg ikke husker helt feil ble han 66 r, eller var det 65? Det skjules vel ikke at jeg ikke har s mye kontakt med min far, men man m vel prve likevel, selv om han er veldig vanskelig komme inn p. Han har levd et langt og turbulent liv, s det er vel derfor han er slik han er.

    Jeg har ogs begynt forberede lillemann til barnehagestart! Mye styr men like greit gjre det frst som sist. I gr fikk jeg navnelappene hans fra smartlapper.no. Jeg valgte familiepakke og da fikk jeg 126 strykelapper, 126 klistrelapper og 12 skolapper til den nette pris av 198 kroner. De ankom p bare fire dager, pluss i boka for rask levering til langt oppi nord. S idag kjpte jeg stvler til minsten, og mamma kjpte et par sandaler han kan ha i barnehagen. Jeg elsker kjpe ting til lillegullet, det er nesten morsommere enn kjpe ting til seg selv, hehe. Snn er det vel f barn.

    S, for toppe hele dagen med effektivitet kjrte jeg en skikkelig treningskt mens snnen min var hos bestemor koset seg. Jeg kjrte ca en times styrkekt for s kjre en intens intervall-kt med geriljakardio, avsluttet kta med en 30 minutters langkjring med lett jogging og powerwalk om hverandre. Jeg fler meg som verdens beste idag, dette gjorde virkelig susen p humret selv om jeg er kjempesliten etter alt kjret idag. I morgen er det tid evaluering, s blir spennende se om jeg har gtt ned i cm eller vekt denne uken.

    Hper dere har hatt en like fin lrdag som jeg! God helg!

  • 25.03.2017 kl.19:47
  • Blogg
  • 2 kommentarer
  • Terapi-session, kanskje det hjelper p humret?

    • 24.03.2017 kl.18:07

    Jeg kjenner virkelig at idag trenger jeg en terapi-session. En skikkelig kardio-kt der jeg bare gr gr til evigheten mens musikken dundrer i rene tar med meg til en annen plass enn virkeligheten...Nr jeg trener styrke klarer jeg ikke helt hre p musikk uten miste tellingen p repetisjonene, men nr jeg kjrer kardio-kter er det ingen problem med sone litt ut. Jeg har s altfor mange irritasjonsmomenter, men jeg prver jo elske alt som er elske ved meg selv og livet generelt, men det er vanskelig. Det er vanskelig nr f vil at du skal vre lykkelig, og bare prve dra deg ned ved frste anledning. Jeg har lovt meg selv at dette ikke skal skje, derfor m jeg trene ut litt frustrasjon. Det bruker som regel fungere.

    Det som er litt kjipt er at jeg m vente helt til samboeren er ferdig p jobb, som da vil si i kveld en eller annen gang. Det blir litt seint for meg men jeg vet at om jeg ikke fr ut litt frustrasjon idag s blir jeg ligge vken i hele natt med tusen tanker og ingen lsninger. Jvlig kjipt og irriterende nr man vil sove og egentlig bare flykte fra hele virkeligheten. Men jeg trster meg med at den som venter p noe godt, venter ikke forgjeves! 

    Jeg prver virkelig vre positiv, men jeg skjnner egentlig ikke en dritt om hvorfor jeg fler meg slik jeg gjr til tider. Det er akkurat som noe i livet mitt mangler men jeg klarer ikke finne ut hva det er for noe, det er som om en tung, tung energi henger over meg kveler hvert lille str av livsglede ut av meg. Jeg sitter daglig filosoferer over livet og hvorfor livet er som det er, men finner lite svar. Kanskje jeg ikke er s dyp som jeg en gang var, kanskje det er en del av meg som er borte for godt, eller er det mulig at jeg finner tilbake til den livsglade jenta jeg var? Per n fler jeg meg bare glad i yeblikket jeg trener, og de f timene etterp. 

    Kanskje det er der hele problemet ligger, jeg er ndt til trene litt hver dag for fle meg bra (bedre). I forrige uke slet jeg med prolaps, denne uken har samboeren min jobbet sent s det har vrt noen dager mellomrom mellom treningen, noe som gjr meg snn smtt deprimert kanskje, nr jeg ikke fr gjre det jeg har lyst til? Jeg har jo tross alt en liten kar passe p ogs, misforst meg rett - jeg er glad for vre sammen med lillegutt, men nesten to r hjemmevrende uten f gjre det jeg egentlig vil p grunn av helsa setter en demper p humret, da vil jeg jo gjerne gjre alt nr jeg frst fr mulighet fler at kroppen fungerer. N begynner jeg ogs bli utlmodig etter komme tilbake til jobbhverdagen som jeg starter i 1. april, jeg gleder meg noe sinnsykt! Jeg kan ikke vente med f ordentlige rutiner p hverdagen min igjen. 



     

     

  • 24.03.2017 kl.18:07
  • Blogg
  • 0 kommentarer
  • Lei av vre mlestokk for deg

    • 24.03.2017 kl.12:37

    Jeg er s lei av vre mlestokken for noen. Jeg er den de sammenligner seg med for at de skal fle seg bra. Det er helt sykt fle at man m konkurrere mot noen nr man egentlig ikke gjr det. Jeg gjr ting for meg selv, ikke for at andre skal se p meg tenke "wow, hun har gjort det bra!" Nr jeg arbeider hardt p jobb, er det ikke for at sjefen eller kollegaene mine skal skryte av meg eller syns jeg er flink. Jeg vil gjre en god jobb for meg selv, s jeg selv fler jeg har gjort en skikkelig bra innsats og at jeg faktisk har utviklet meg selv arbeidsmessig, om sjefen eller kollegaene mine syns jeg har gjort en kjempebra jobb er det bare et pluss i boka for god arbeidsmoral. Poenget mitt er at jeg gjr det for meg selv, ikke for imponere andre eller "gloate" over egen suksess. Jeg er bare fornyd med n mine egne ml. 

    I skrivende stund kan jeg ikke beskrive hvor irritert jeg er over hele greia. For hva er egentlig greia med utkonkurrere andre bare for booste sitt eget ego? I s fall velger man  gjennomfre ting p helt feile grunnlag. Hvis du ser opp til noen og gjerne vil flge i deres fotspor, s flott! Men om baktanken er at du skal gjre akkurat det samme for vre bedre enn dem, eller sitte vente p at de skal feile s du kan skryte p deg bedre resultater ser du med helt feile yne og har helt feil motivasjon for oppn dine ml. Akkurat den gleden er kortvarig, og hvis og/eller nr du gjr ting av feil motivasjon eller p feile grunnlag, vil resultatene vre deretter, det hper jeg du forstr. Hvis du leser dette, fler deg truffet, s kanskje skoen passer deg helt perfekt?

    Hva skjer egentlig nr du er ferdig med skryte p deg at du klarte det bedre? Det er som regel to alternativer, enten er du s fornyd med deg selv at du lar vre prestere like bra videre (for du har jo oppndd mlet ditt ved vre best, f andre til fle seg verre enn deg), og du havner tilbake i gamle vaner, eller s fortsetter du "gloate" s mye over egen prestasjon at ingen liker deg til slutt. Som regel en av de to, du kan jo vre heldig ogs har du litt sunn fornuft.  La vr bruk meg som mlestokk for finne din egen kortvarige, egoistiske lykke. Vr din egen mlestokk, sett din egne ml og ikke konkurrere i skjul med hverken meg eller andre, for feile ml gir feil resultat. 

    Jeg hadde ei venninne en gang, som alltid brukte meg for booste seg selv nr vi var p byen, hun sa det aldri direkte men det var lett legge merke til etterhvert. Da jeg var overvektig og lite fornyd med meg selv var hun p toppen av verden, alt var bra i hennes yne og hun fortalte meg at jeg mtte slutte vre negativ til utseende mitt. De dagene vi dro ut og jeg var fornyd med hvordan jeg s ut flte meg, hadde hun det helt for jvlig  tok tidlig kveld. Da var alt dritt i hennes verden, og det er det jeg prver f frem med dette innlegget. Slutt sammenligne deg med meg. Da jeg klarte g ned nesten 30 kg var jeg delagt psykisk, men flte meg bra utseendemessig. Dette likte venninna mi lite, og var faktisk aldri fornyd med seg selv nr vi hang med hverandre lenger. Hun ble overbeskyttende p utesteder og ingen menn fikk prate med meg, dette var for booste sitt eget ego sette seg selv i sentrum. "Det er min venninne, du fr henne ikke, du er ikke god nok for henne." Denne setningen satt som regel henne i sentrum og den drlige selvtilliten forsvant. Skjnner du hva jeg mener? Muligens ikke, men hvis du gjr det forstr du veldig godt hva jeg skal fram til. 

    Jeg skrev tidligere denne uken et innlegg om at jeg sammenligner med selv med "alle andre". Det funker ikke. Til syvende sist fler du deg bare verre, for du skal sette dine egne ml da vi alle mennesker er forskjellige. Jeg er bare s lei, av fle meg som en mlestokk for deg og dine usikkerheter. Sett deg dine egne ml,  bruk deg selv for det du er verdt for n dine egne ml. Man er sin egen lykkes smed, eller noe i den duren. 

  • 24.03.2017 kl.12:37
  • Blogg
  • 0 kommentarer
  • Den fle fyren, jeg mtte p byen

    • 23.03.2017 kl.21:31

    For en stund tilbake ble jeg kjent med en kar p et vorspiel, han virket veldig hyggelig, snakket godt for seg og virket som en mann med god moral og dmmekraft. Denne helgen ble vi ikke s godt kjent, men han la meg til p Facebook og det ble til at han skrev til meg hver helg, for han drakk tydeligvis en del han her da. Det var ikke noe vettig i de samtalene, bare helt enkle sprsml om jeg skulle ut og eventuelt hvor jeg skulle om jeg da hadde tenkt meg p byen. La meg bare ppeke at det hverken var flrting eller noen antydning til at jeg interesserte meg for han og motsatt. 

    Noen uker senere var jeg og samboeren min p besk hos besteforeldrene til minsten som bor p Seiland. Vi hadde planer om dra tilbake til byen dagen etter mens lillegutt sov hos farmor og farfaren sin, slik at jeg og M. kunne dra ut kose oss p byen med noen drinker. Mens vi fortsatt var p Seiland begynte denne karen jeg ble kjent med for noen uker siden sende meg en del meldinger. Riktignok var han p byen og hadde tatt seg et par l og derav litt beruset, han skrev om alt mulig tull og vs som man gjerne gjr nr man bde er full og ikke helt vet hvordan man skal bli kjent med et menneske, man vil ikke vre for personlig men heller ikke "for" overfladisk, om du skjnner hva jeg mener. Fortsatt, ingen antydninger til flrt fra noen av oss, i hvert fall ikke fra meg.

    Dagen etter dro jeg og samboeren min tilbake til byen, og mens vi satt p fergeleie tikket det inn nok en melding fra denne fyren, og n begynte han skrive noen f hjerter, og snn smtt insinuere noe annet enn vennskap, prvde seg i hvert fall. Da han nok en gang spr om jeg skal ut p byen svarer jeg selvflgelig ja, jeg og kjresten min skal ut p byen. Da ble han litt mer vag men forstod tydeligvis ikke hva jeg mente, ba meg skrive senere nr jeg dro ut. Vi dro ut, og mtte han og en vennegjeng. Husker du hva jeg skrev i starten, om at denne fyren her virket som han var en vettig type? Vel, ikke helt.

    Noen av det frste han presterer gjre er uttrykke sin fascinasjon for menn som reagerer nr dama deres holder p vre utro. Jeg ser rart p han spr hva han mener med det. Han forklarer det ved at menn har en viss type vremte nr de tror kjresten er p tur til vre utro, og hvor morsom det er se reaksjonen deres og hvor langt en kan dra den. Ok, n begynner jeg bli snn smtt irritert forteller han rett frem at jeg har ingen intensjoner om vre utro mot kjresten min, for jeg er faktisk lojal mot de jeg er i et forhold med og om han ikke hadde ftt det med seg, s er M. far til mitt barn. S hvor i alle dager hadde han ftt det inntrykket av at jeg ville vre utro mot kjresten min? 

    For nevne det, s skal alts denne fyren utdanne seg som en lrer, greit nok. De har lov gjre feil for lrere er mennesker de ogs. Men nr han responderer meg med ", du er en snn ordentlig jente du da, da har jeg ftt inntrykk av noe annet." Da begynner jeg lure p hvorfor han har valgt seg et yrke der han skal vre rundt mennesker hele tiden, nr han helt tydelig ikke er i stand til lese hverken mennesker eller signaler vi sender. P toppen av "kranskekaka" fikk jeg meldinger senere p kvelden "hvor helt sykt intens typen min var, oh my god liksom. Det gikk an roe seg ned og ikke vre s pgende prate s mye." 

    Da gikk lunta mi av. Tlmodigheten tok slutt. Jeg spurte han "hvem i all verden han trodde han var som kunne sitte her dmme kjresten min nord og ned etter 5 minutter i hans nrvr." Greit nok at han tydelig tok feil av meg da han mente jeg var en "uskikkelig" jente og tydeligvis ikke hadde noen verdier eller moral her i livet, men for s etter jeg har avvist han blindt gtt der i fra, sende meg flere meldinger ut av intet der han forteller meg hva han mener om min samboer og at han burde roe seg ned for han klarer ikke intense typer. Han burde kanskje ikke utdanne seg som lrer, nr han ikke makter hndtere slike "intense" typer han s fint ordla seg. Jeg sa ogs til han om han ikke lrte dette allerede i fjerde klasse; har du ikke noe positivt si s holder man kjeft! Jeg fikk bare tommel opp til svar s enten har han forsttt eller s ryr det av negativitet ut av munnen p fyren.  

    Jeg nsket han lykke til p reisa med lrerutdanningen, for dette yrket er tydeligvis ikke noe for han. Hvordan skal han hndtere om han har elever som er veldig  "intens og har ADHD-tendenser" (hans ord, ikke mine) hvis han skal vre lrer for en klasse p 30 forskjellige mennesker og personligheter? Han burde frst lre seg litt opp p menneskelig atferd og/eller hvordan man kan forst ulike personligheter og vremter, ikke bare dmme herifra og til helvete. Aldri har jeg mtt et menneske som er S forhndsdmmende nr det ruller prosent i blodet. Jeg kjenner med hvert ben i kroppen at han burde sette seg inn p et lukket kontor og ikke ha annet enn telefon eller internett kontakt med andre mennesker. Jeg hper for guds skyld mitt barn ikke ender opp i hans klasserom, og om han gjr det hper jeg han har lrt seg en og to ting om folkeskikk! Serist. 

    Dagens utblsning, for dette har irritert meg en stund og jeg har bare ventet til "nden" for skrive dette innlegget kom over meg. Kjresten min er ikke intens, han er bare lykkelig. Selv om noen mener at jeg kanskje er litt kjedelig, eller at samboeren min er intens, s er det greit nok det. Men dmme noen mene det er et drlig personlighetstrekk er feil. Det som er et drlig personlighetstrekk er vre s trangsynt, at du tror din egen forkastelige oppfrsel er noe vre stolt av. 



     

  • 23.03.2017 kl.21:31
  • Blogg
  • 4 kommentarer
  • Elsklinn.blogg.no



    Andre sosiale medier

    Sk i bloggen

    Kategorier

    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no