Uken som gikk

  • 03.04.2017 kl.21:11

Hei!

Nå har det vært litt stilt fra meg de siste dagene, men jeg har faktisk ikke hatt noe behov for å dele noe, har styrt litt med mitt å kommet i gang med min nye hverdag med barnehage, jobb og trening! Men jeg tenkte å dele uken som gikk med dere, så får jeg håpe motivasjonen blir litt bedre fremover.

Jeg har da en hverdag som starter 04.30 og frem til ca 21.30, før jeg slukner på puta etter en hektisk dag. Jeg har jo skrevet tidligere at jeg føler meg rimelig utslitt om dagen, så du kan jo tenke deg til hvor sliten jeg er om dagene nå. Likevel, gir jeg full gass å gir ikke opp! Godt å være tilbake i rutiner.

UKENS TANKE

Denne uken har tankene mine gått til hvordan lille ble å takle barnehagen og sin nye hverdagen og hvordan ryggen min ble å takle en tøff arbeidshverdag samtidig som jeg tenkte på hvor jeg lå arbeidsmessig, dette gikk forsåvidt kjempebra på begge plan. Jeg savner lille i arbeidsdagene men likevel er det godt å vite at han aktiviseres og er sammen med andre babyer og barn. Jeg følte meg nesten som en dårlig mor som vil så mye tilbake i jobb, men de som har fulgt meg gjennom svangerskapet skjønner vel mer eller mindre hvorfor jeg har et så stort behov for å føle meg nyttig igjen å komme tilbake i normale rutiner.

UKENS OPPTUR

Jeg startet på jobb igjen! Definitivt ukens opptur. Min første dag på jobb gikk superbra, og jeg har ikke følt meg så nyttig og levende på lenge. Jeg skalv i hele kroppen fordi jeg følte jeg ikke bevegde meg fort nok da jeg hadde så mange tanker i hodet på hva jeg ville gjøre og forsøkte å gjøre alt på en gang, hehe! Kjempegodt og endelig være tilbake, en helt ubeskrivelig følelse! De sier at ingen gleder seg til å gå på jobb, men det gjør faktisk jeg. Jeg klarer faktisk ikke å forstå hvordan noen har lyst til å sitte hjemme på rumpa og yte null og niks. Jeg er så takknemlig som faktisk har en jobb jeg trives skikkelig i, og mtp. sykemeldinger i svangerskapet og foreldreperm har gått så treeegt, har ventet på den dagen jeg kunne stå på jobb å si "Hei, god morgen!" tusen ganger om dagen. Nå er jeg virkelig lykkelig! :)

UKENS NEDTUR

Min kjære samboer mistet en god venn denne uken, og det er veldig trist...Han ble ikke året eldre enn meg før han gikk bort, mange varme tanker sendes til familien. Det er så vondt, når mennesker du kjenner og har omgåes med, plutselig forsvinner, helt uventet. Det får en til å tenke på hvem man har i livet, når man snakket med de sist og hvor stor pris man setter på dem, de vi har rundt oss.

UKENS SANG

Nå er jeg tilbake i 2014, jobbmodus og alt det der, så da er det Taio Cruz - Tattoo som har jommet i høytalerne. Kjempesang som bringer tilbake mange minner og en veeeldig god følelse!

UKENS FAVORITT

Haha, nesten flaut å si men nå er jeg begynt å ha Hotel Cæsar maraton, bare for nostalgiens skyld. Da de annonserte at serien går av til neste år tenkte jeg at det var på tide med en maraton for et endelig farvel med serien. Har ikke sett på Hotel Cæsar på flere år men nå er det påtide å oppdatere seg på hva som har skjedd de senere sesongene, men da må en jo starte fra scratch for å få med seg sammenhengen.

UKENS MEST LESTE INNLEGG

Jeg ble psykisk mishandlet

  • 03.04.2017 kl.21:11
  • Blogg
  • 4 kommentarer
  • Jeg ble psykisk mishandlet

    • 30.03.2017 kl.12:46

    Jeg hadde nesten utviklet en alvorlig spiseforstyrrelse, og du ville at jeg skulle gå mer ned i vekt, så alle ville ha meg men bare du kunne få meg, som du så fint sa til meg. Jeg ble ikke sett av deg, jeg tror ikke du så hvor ødelagt jeg var... Kanskje du gjorde det, men ville ødelegge meg mer så jeg ikke hadde et snev av selvtillit igjen, for da var det enklere å ha kontroll på meg, var det ikke? Jeg så ikke at kiloene raste av meg, jeg ble blind på meg selv, fordi du så meg annerledes. Du kalte meg stygg, fæl og feit. Jeg trodde på deg. Du sa jeg var sur og sint hele tiden, så du ikke hvor ødelagt jeg ble på grunn av deg? 

    Alle jeg var med, enten det var på byen, jobb eller hjemme hos familien, poengterte ut hvor tynn jeg var blitt, men ikke du. Du så det ikke, så da så ikke jeg det heller for jeg trodde på deg, ingen andre. Jeg var sammen med deg, og det du så var min virkelighet...

    Da jeg fikk spørsmål om hva jeg hadde gjort for å gå så mye ned i vekt, lo jeg bare å fortalte at jeg gikk mye tur, hver dag. Jeg løy jo ikke, for gåturer gikk jeg hver eneste dag, flere timer om du og jeg kranglet. Det jeg ikke fortalte når de spurte, var at jeg ikke spiste, fordi jeg prøvde å bli sett, av deg. Jeg fortalte ikke at jeg lå flere timer om dagen å gråt fordi du fikk meg til å føle meg så usynlig. Jeg fortalte ikke at jeg satt oppe sent på natten å ventet på deg, mens du var ute å kjørte eller var på besøk hos venner. Jeg fortalte ikke at du ignorerte hver eneste telefonsamtale eller melding jeg prøvde å nå deg med, at du slettet meldinger så du kunne skylde på at du aldri mottok dem. Jeg fortalte de ikke hvordan du behandlet meg, for jeg ville ikke høre det, hvor mye bedre enn deg jeg fortjente... 

    Jeg visste det så godt innerst inne, at dette fortjente jeg ikke. Men jeg klarte ikke å gi slipp på deg, den personen du var da jeg møtte deg for første gang. Jeg holdt igjen på et minne av en person som ikke lenger eksisterte. Du hadde ødelagt meg så mye psykisk, stemmen i hodet mitt som sa at denne oppførselen hadde jeg fortjent, var høyere enn stemmen som sa jeg ikke fortjente det. Jeg tror på karma, skjebnen, og at alt skjer for en grunn, så jeg satt å funderte på hva galt jeg hadde gjort, og hva som var galt med meg siden du behandlet meg på denne måten, hvorfor det hadde utviklet seg slik. Jeg skammet meg, skjemtes over hvor langt jeg hadde latt ting gå. 

    Jeg prøvde å få deg til å forstå hva du gjorde mot meg og hvordan du fikk meg til å føle meg med dine ord og holdninger. Du svarte kritikken med mine feil, alt som var galt med meg, og at du behandlet meg sånn fordi jeg aldri var fornøyd med noe og sur hele tiden. Du fremstilte deg selv alltid bedre enn meg og latterliggjorde meg når vi var med venner, det boostet deg å fikk deg til å føle deg bra, vil jeg tro. Du snakket stygt om meg bak ryggen min, fortalte alle hvor fæl og misfornøyd jeg var. Men du fortalte aldri hva du gjorde mot meg, eller hva du sa til meg innenfor husets fire vegger. Du lot ikke andre seg hvem du egentlig var. Jeg lot deg og alle andre bare tro det var meg. Jeg orket ikke kjempe den kampen alene, du var altfor manipulerende til at noen ville tro meg uansett. Jeg ventet på den dagen da alt skulle si stopp, den dagen jeg ble lei og ferdig med alt. 

    For hver dag som gikk, nærmet det seg. Vi kranglet daglig om alt. Du har tatt tak i meg én gang, men sluppet like fort. Du har løftet en skjelven knyttneve mot meg, jeg har bare stått å ventet på et slag, så jeg fikk bevis. Bevis på hvor mishandlende du faktisk var. Men du slo meg aldri, bare psykisk mishandlet meg til det såvidt fantes mer igjen av meg. Du kompenserte din trengende trang til å slå ved å la det gå utover alle tingene mine. Pynteting, fat, kopper, tv-en. Da klikket det i hodet mitt. Du bare knuste og raserte alt rundt deg, jeg hadde fått nok. Jeg kastet deg ut. Du nektet først, men så dro du. "Du vil aldri finne noen som meg", sa du. Jeg trodde på deg. "Jeg kommer aldri til å finne noen som helst", tenkte jeg. For du hadde ødelagt meg så brutalt psykisk, at jeg trodde jeg ikke var god nok for en gråstein. 

    I et desperat øyeblikk en uke etterpå, kontaktet jeg deg. Du var ute på byen og jeg så deg. Dette var nok gjennomtenkt av deg, for du dro aldri ut. Du kunne bli med på fest en gang i ny og ne, men da satt du furtent i et hjørne å gikk tidlig hjem. Du dro aldri ut, så dette var rent taktisk av deg. Det visste jeg. Du ville jeg skulle kontakte deg, og jeg gjorde det så dum som jeg var. Jeg hadde endelig kommet meg ut av et totalt psykisk og fysisk ødeleggende forhold, likevel var stemmen din bakerst i hodet mitt å hvisket "Du kommer aldri til å finne noen som meg." Når du går flere år å blir fortalt du er stygg, feit, sur og misfornøyd tror du på det til slutt, selv om det ikke er tilfelle. Hvem ville ha en sur og feit jente? Ingen.

    Jeg vet ikke hvorfor jeg tok kontakt med deg når jeg ikke ville være i et sånt forhold, men det er nok det at jeg trodde på deg når du fortalte jeg ikke var god nok. Det var nok også det at du etter tre år fant deg en ny en å pule på 20 minutter etter det var slutt, og jeg var desperat etter å få bekreftelse på om du kunne glemme meg så lett, etter tre år sammen. Du likte oppmerksomheten, for du hevet deg sånn når du fortalte alt du og denne dama hadde gjort. Du elsket å såre meg, gjøre meg forbanna og ukomfortabel. Du fortalte hver eneste stilling dere tok, hvor mange ganger, hvor dere gjorde det og hvor bra du følte deg etterpå. Du sa du fortsatt elsket meg, men du elsket å se meg såret og knust. Du fortalte meg hvor mye bedre selvtillit du hadde fått, på de seks dagene vi hadde vært fra hverandre. Du følte deg så sexy og deilig, sa du. Det var da du presterte å si de ordene som den dag i dag hjemsøker meg; "Kan ikke du gå masse ned i vekt, bli megadeilig så alle får lyst på deg, men bare jeg kan få deg? Det er en sånn jente jeg vil ha." 

    Det er helt utrolig hvor blind er menneske kan bli. Jeg visste tallet på vekta viste - 30 kg på dette tidspunktet, men jeg klarte ikke se det, for du forventet enda mer. Jeg klarte ikke leve opp til den standarden du satte, for du så ikke meg og den endringen som allerede hadde tatt plass. Det var tydelig at du hadde et så stort behov for å kontrollere meg og det gjorde ingenting om du gjorde meg syk. Psykisk syk. Fysisk syk. Underernært. Syk. Da du hadde delt dine meninger om drømmedama skjønte jeg egentlig ikke hvorfor jeg kontaktet deg. Men du hadde trillet meg rundt lillefingeren og jeg holdt fortsatt på minnet av et menneske som ikke eksisterte. Jeg var ødelagt. Du visste det. Du hadde meg i din hule hånd å kunne gjøre hva enn du ville.  

    Du lot meg være alene på valentinsdagen. Du kom hjem til tente lys, nyvasket leilighet, nye og rene sengeklær, og mat i ovnen. Alt var perfekt for en romantisk kveld. Bortsett fra den ene tingen jeg ikke kunne gi deg. Det måtte du hente selv, og du gjorde det. Du så alt jeg hadde gjort, likevel dro du. Du lot meg være igjen alene på valentinsdagen. Du sa det ikke tok mer enn fire timer, maks fem. Det tok til sammen 9 timer. Klokken fire på morgenen kom du hjem. Lysene var slukket, maten var kald, og jeg lå å sov. Du sovnet på sofaen. 

    En tid etter åpnet jeg meg opp for mammaen min. Jeg fortalte henne alt, fra ende til annen. Hun likte deg aldri, og nå hatet hun deg. Mislikte hver eneste side ved deg, for det du hadde gjort mot meg. Jeg følte meg lettere når jeg fikk fortalte hemmelighetene jeg hadde holdt på så lenge. Alle løgnene jeg hadde pyntet på, så ting skulle virke bedre enn det egentlig var. Etter jeg hadde fått ut alt som hadde stengt seg inne over flere år, begynte ting å gå opp for meg. Jeg var ikke meg selv lenger og jeg var nødt til å ta et valg. Et valg om å såre deg én gang, eller at jeg skal forbli såret daglig, på grunn av deg. Det var ikke lenge til jeg skulle på ferie, så da fikk jeg tid til å tenke. På oss. Meg. Deg. Du hadde allerede takket nei til invitasjonen om å bli med, for vi kranglet så mye så du følte ikke for å dra på familieferie. Dette var nesten et år før vi skulle reise, så vi begge visste vel egentlig hvor dette bar hen. 

    Dagen før jeg skulle reise så jeg deg ikke mer enn en time. Du var på besøk, ute å kjørte og ville ikke tilbringe tiden sammen før jeg skulle dra. Likevel satt du der sur og grinete dagen jeg skulle reise. Du var sur fordi dette var det eneste du ikke klarte å kontrollere med sinnet ditt. Du kunne klikke for å få meg hjem fra fest, venninner, uansett. På et punkt i forholdet stod du utenfor leiligheten til venninna mi å tutet som en tulling, sa du skulle slå inn døra deres, alt du maktet for at jeg skulle bli med deg hjem igjen. Men denne gangen klarte du ikke å få meg til å bli igjen, selv ikke med dine sure blikk og din tause stillhet. Jeg sa vi kunne bruke tiden på å tenke mens jeg var borte, kysset deg på kinnet, å dro. Du sa ikke et ord. 

    Det var ikke før jeg var ankommet feriestedet du begynte å bombardere meg med meldinger og telefoner. Jeg svarte ikke de første gangene. Jeg sa jo vi kunne bruke tiden på å tenke. Du ble neste psykotisk da du ikke fikk kontrollere meg, du hadde ingen kontroll på hva jeg gjorde. Det gjorde deg gal. Jeg svarte ikke på en hel dag. Dagen etter forklarte jeg deg hvorfor. Du klikket. Du skrev masse meldinger på telefonen, facebook, du ringte masse. På kvelden svarte jeg på telefonen, etter 40 ubesvarte anrop. Du kjeftet, du klikket, du gråt. For ingenting. Du hadde drømt jeg hadde vært utro, og derfor var det sant. Du stod på ditt. Du beskyldte meg for masse jeg ikke hadde gjort. Du var så forbannet. Det var helt sinnsykt hvor sinna et menneske kan bli når de ikke har kontroll på deg. Jeg la på, satt telefonen i flymodus. Slik ble det de neste to dagene. 

    Det første du spurte meg om når mobildata ble aktivert igjen, var om jeg heller hadde et ønske om å være singel, siden jeg bare hadde ignorert deg. For første gang turte jeg å være ærlig. Jeg hadde vært en uke fra deg nå, fått kjenne på "friheten" og jeg likte følelsen avstanden fra deg ga meg. Jeg sa ja, jeg ville egentlig være singel. Men vi var så langt borte fra hverandre og jeg ville ikke avgjøre noe før jeg kom hjem, for jeg hadde lyst å se deg inn i øynene før jeg ga et ordentlig svar. Du gikk i svart. Meldingene rant inn. Jeg orket ikke svare, jeg orket bare ikke. Jeg var så mentalt, psykisk og fysisk utslitt av alt som hadde med deg og det sinnsyke kontrollbehovet ditt å gjøre. Du roet deg ned til slutt. Beklaget deg og var enig i at ting hadde gått ut av kontroll. Du skjønte endelig at du var på tur å miste meg. Lite skjønte du, at du hadde mistet meg for lenge siden. Det er så trist, når det tar så lang tid for et menneske å innse hva de har og når det har gått for langt. 

    Dagen før jeg kom hjem, ba jeg deg om å sove hos foreldrene dine, fordi jeg hadde et sterkt behov for å være alene. Vi kunne prate dagen etterpå. Jeg kom hjem til telys formet som et hjerte på stuebordet med et bilde av oss to. "Aww, så søtt", tenker du som leser dette, kanskje. Men det er faktisk det eneste "søte" han har gjort for meg, som jeg kan huske. Jeg gråt da jeg så det. Jeg gråt ikke fordi det var fint eller søtt. Jeg gråt fordi jeg visste at det var over. Jeg var over han. Jeg hadde endelig tatt et valg. Jeg gråt hele den natten. Satt i sofaen med pleddet over meg, å gråt. Det var bare telysene som lyste opp rommet. Persiennene var nede, og jeg bare satt der. Helt stille å gråt for meg selv. Gråt ut alle sorger, alle ødeleggende ord, alle knuste ting, handlinger og følelsene av å bli ignorert, glemt, latterliggjort, usynlig. Jeg gråt fordi jeg endelig kunne puste igjen. Jeg ble ikke kvalt av et menneske som brøt meg ned hele tiden. Jeg gråt fordi jeg endelig klarte å tenke mine egne tanker, føle meg selv for den jeg er. Jeg gråt fordi jeg endelig klarte å gi slipp på en person jeg trodde eksisterte, men som hadde forsvunnet for lenge siden. 

    Dagen etterpå pratet vi, og du gråt. Jeg hadde grått meg ferdig, kvelden før. Jeg hadde fått ut alt jeg hadde kjent på de siste årene. Jeg var endelig ferdig med deg, for godt. Du innså at det var over. Kontrollen over meg hadde sluppet taket, og du forstod at du hadde mistet meg. Vi ga hverandre en siste klem. Du kysset meg på kinnet å sa jeg ikke måtte glemme deg helt enda. Du skal vite at jeg aldri har glemt deg. Du har satt så dype sår i hjertet mitt som ikke kan leges, det kan ikke gro. Den kan bare lappes og plastres til evig tid. Jeg vil aldri bli "frisk" fra det du lot meg gjennomgå psykisk. Men jeg kan bli sterkere, og lære meg å håndtere det bedre og bedre for hver gang livet går meg i mot. Depresjon og psykisk utmattelse lå ikke i mitt vokabular før jeg møtte deg. Nå må jeg bruke det daglig for å forklare hvem jeg er. 

    Du har ødelagt meg og den jeg var på så utallige mange måter. Jeg hater deg, men jeg tilgir deg. For min egen del. Hadde det ikke vært for deg og alt du gjorde mot meg, ville jeg aldri tatt sjansen med M. Jeg ville aldri hatt en så fantastisk sønn jeg har i dag, hadde det ikke vært for det psykisk helvete du dro meg gjennom. Jeg vet nå hva en god mann er og hvordan man skal bli behandlet i et forhold. Der sprøtt å tenke på at det må gå så langt som psykisk mishandling og/eller fysisk mishandling for å innse hvem som egentlig er bra for deg. Det er vel derfor det sies at "nice guys finish last", og det har jeg måtte lære på den brutale måten. 

  • 30.03.2017 kl.12:46
  • Blogg
  • 4 kommentarer
  • Det hadde vært no'

    • 29.03.2017 kl.19:27



     

     

    "Tidsmaskin
    Det hadde vært no'

    Vår fortid
    din og min
    du og jeg
    sammen
    ville ikke eksistert" 

    - Elsklinn

  • 29.03.2017 kl.19:27
  • Blogg
  • 0 kommentarer
  • Når to venner blir til fremmede

    • 28.03.2017 kl.22:22

    "Jeg tenker ofte på deg, og alt det vi gjorde sammen. Det er rart å tenke på. Vi gjorde så mye sammen, du og jeg. Vi hadde det bra når vi var sammen, men alle diskuterer, krangler og argumenterer. Men vi ble alltid venner igjen til slutt. Vi gikk flere år uten å snakke sammen. Når vi først begynte å prate igjen var det som ingenting var forandret, vi hadde så mye å prate om, for det var så lenge siden vi sist snakket sammen. Jeg husker hvor godt det var, å endelig ha deg tilbake i livet mitt igjen, jeg var lykkelig da. Det husker jeg. Vi ble overrasket over hvor mye vi hadde til felles fortsatt, etter alle disse årene.

    Jeg husker da jeg først ble kjent med deg, hvor ensom du var, hvor slem alle var mot deg, fordi du ikke var som dem. Godt det endret seg med tiden. Men det var vondt å se. Synd vi mistet kontakten nå de senere år. Hva skjedde? Vi var rake motsetninger, men samtidig så lik. Kanskje derfor vi gikk så godt i hop? Jeg aner hvorfor det plutselig ble stille fra oss begge. Vokste vi fra hverandre? Jeg tror det. Det er vel slik det er. Er det dette som kalles å bli voksen? Man går i ulike retninger å mister hverandre på veien. Hvorfor er det slik, når man er så lik? Når man har så mye til felles, lik tankegang, samme væremåte, holdninger og synspunkter. Hvordan mister man det sånn plutselig?

    Det er så rart å tenke tilbake på. Hvordan et menneske du delte dine innerste hemmeligheter med, plutselig stopper å kontakte deg, helt ut av ingenting. Stenger seg inne, låser igjen døren. For godt. Det er så merkelig, når man en gang var som en, sklir i fra hverandre. Det er minnene jeg ofte ser tilbake på. Jeg ler, får en varm følelse inni meg. Fordi det var godt å ha deg der, som min venn. Det var godt å lene seg på deg når man hadde det vanskelig, og det var godt å dele gode stunder sammen med deg. Men nå kjenner vi ikke hverandre lenger. Vi er to fremmede som har en fortid med masse minner, det virker så fjernt, langt borte. Det er veldig spesielt, når to mennesker som en gang i tiden delte alt, kan gå forbi hverandre som de aldri var kjent."

  • 28.03.2017 kl.22:22
  • Blogg
  • 0 kommentarer
  • Jeg lurer på...

    • 28.03.2017 kl.20:35


     

    "Jeg lurer på
    om du noen gang 
    tenker på det
    vi hadde sammen

    smil
    latter
    tårer
    sorger
    drømmer


    minner"

     

    - Elsklinn

  • 28.03.2017 kl.20:35
  • Blogg
  • 4 kommentarer
  • Var det verdt det?

    • 27.03.2017 kl.22:28

    "Var det verdt det, å lyve for din egen lykke og sikkerhet? Var det verdt det, å få din mor og far til å unødig føle de mislyktes i å "beskytte" deg? Var det verdt det, å måtte leve hver dag på en løgn du bestemte deg for å dra så langt? Var det verdt det, når du vet at mennesker ble å hate deg for det du har gjort? Var det verdt det, for de usle få kronene du fikk? Det var ikke en gang nok til å sikre din eller sønnen din sin framtid. Var det verdt det, å gråte dine krokodilletårer til mennesker som daglig arbeider for rettferdighet? Var det verdt det, å fremstå som uskyldig og svak når du er roten til alt vondt? Var det verdt det, å ha det på samvittigheten at du har løyet for mange mennesker som stolte på det du sa? Var det verdt det, å ødelegge noens psyke, liv, ære og rykte for å skjule dine egne illojale handlinger mot dem du er glad i? Var det verdt det, å ødelegge troverdigheten til de som faktisk snakker sant? Var det verdt det, å ofre lykken til et menneske som behandlet deg bedre enn din kjære? Var det verdt det, ? Du vet du må leve med de usanne ordene dine til evig tid. Får du sove om natten? Gjør du det? Var det verdt det, å måtte ha det på samvittigheten for alltid? Når du likevel har mistet alt, var det verdt det? Jeg har tenkt mange ganger på deg, og om jeg noen gang ble å møte på deg igjen, så skulle jeg vise deg det psykiske smertehelvete du utsatte oss for, fysisk. For du kjenner ikke smerten min, vår eller deres. Du trenger å kjenne det. Du må vite hvordan du har fått andre, gode og ærlige mennesker til å føle seg. En dag får du det. En dag skal du også kjenne smerten, hardt. For ingen handlinger går uten konsekvenser, og hver en uærlig handling, eller uærlige ord, har sin pris.

    Så jeg spør deg igjen, var det verdt det?"

  • 27.03.2017 kl.22:28
  • Blogg
  • 0 kommentarer
  • Sunnere vaniljemuffins

    • 27.03.2017 kl.17:52

    Hei! Idag har jeg for første gang prøvd å lage sukkerfrie vaniljemuffins med sjokoladebiter, og jeg må være helt ærlig å si at de ble kjempegode! Et mye sunnere alternativ til kosen om du er fysen på noe godt. Slik som jeg har vært i hele dag, hehe! Etter sønnen min kom hjem fra sin første dag i barnehagen (som gikk kjempebra!) sovnet vi begge av tvert. Jeg drømte faktisk om potetgull, sjokolade, brus og alt mulig usunt så det er kanskje ikke så rart at søtsuget plutselig gikk til værs. Da søkte jeg litt på nettet å fant oppskriften her.

    Dette er ingrediensene jeg brukte

    (Ca 8 muffins)

    2 egg

    120 gram mager vaniljekesam

    1 ts bakepulver

    1 ts vaniljepulver

    1/2 ts kardemomme

    1/2 ts kanel

    0,5 dl vann

    50 gram sukrinmelis

    50 gram sukrin gold

    80 gram havremel

    30 gram sukkerfri sjokolade

    Bland sammen alt utenom sjokoladen og miks til en jevn og glatt røre. Blir den for tynn/tykk kan du jevne ut med havremel/vann. Ha røra i muffinsformene og putt oppi sjokoladebitene. Stek på 180 grader, steketid varierer fra ovn og hvor store muffinsformene er. Selv stekte jeg de i 23 minutter med litt større muffinsformer. Jeg fikk totalt 7 muffins da formene var større. Avkjøl på rist.

    Kjempegode muffins og jeg blir nok garantert å bruke flere oppskrifter fra Linda Stuhaug.

    Dette er sjokoladen jeg brukte i muffinsene, kjøpes på Life. Kjempegode!

  • 27.03.2017 kl.17:52
  • Blogg
  • 8 kommentarer
  • Uken som gikk

    • 26.03.2017 kl.22:08

    Denne uken har vært veldig stressende, men alt i alt er jeg storfornøyd med alt jeg har oppnådd denne uken både treningsmessig og her hjemme. Jeg liker når ting blir litt stress og dagene flyr avgårde selv om man blir utmattet av alt sammen, men forhåpentligvis roer det seg ned nå i neste uke. Her er i hvert fall en oppsummering av uken som gikk. 

    UKENS TANKE
    Har tenkt mye på hvorfor mennesker har behov for å konkurrere om alt mulig, og hvorfor noen bruker meg som målestokk for å fremme sin egen lykke...Skrev et lite innlegg om det tidligere denne uken, du kan lese det HER.

    UKENS OPPTUR
    Jeg har hatt supre treningsøkter til tross for en veldig stressende uke, jeg er så sykt fornøyd og humøret har vært på topp etter hver eneste treningsøkt! Elsker når jeg kjører skikkelig på under øktene og at jeg får inn flere kardioøkter. Jeg har klart å jogge sammenhengende i 5 minutter, det er flere år siden jeg har klart, om jeg noen gang har klart det da.

    UKENS NEDTUR
    Det slutter ikke å snø. Været lurer meg flere ganger, men det er stille før stormen. Når det ser ut som alt skal tine og våren ankommer, våkner man nok en gang til en nedsnødd bil og vinterlandskapet har nok en gang lagt seg over byen, æsj... Jeg er virkelig ikke noe vintermenneske, jeg vil ha vår .

    UKENS SANG
    Freddy Kalas - Jovial

    Herregud for en gladsang! Har hørt på den ofte denne uken, da jeg har følt meg veldig "rar" og nedstemt uten og egentlig vite hvorfor, så da har jeg prøvd å gjøre meg selv glad ved å høre på denne sangen, det har funket flere ganger.

    UKENS FAVORITT
    Har ikke sett så særlig mye på tv i det siste, men hver kveld har jeg spilt et spill på iPhonen min som heter "Shuffle cats". Haha, jeg er veldig glad i kortspill så da passet dette perfekt til meg, jeg er helt avhengig nå å spiller hvert fall en time før jeg legger meg! En dårlig vane jeg kanskje burde prøve å slutte med, men på kvelden er den eneste gangen jeg faktisk har tid å spille litt, hihi.

    UKENS MEST LESTE INNLEGG
    "Lite visste jeg, hva jeg hadde i vente...DEL 2"

  • 26.03.2017 kl.22:08
  • Blogg
  • 2 kommentarer
  • Snart klar til barnehage-start

    • 26.03.2017 kl.17:57

    Jeg får ikke blogget noe spesielt idag da jeg er nødt til å rydde her hjemme samtidig som jeg må merke alle klær til lillegutt, for i morgen begynner han i barnehagen! Det blir kjempespennende, men ser jo at det er en del som må gjøres først, og det må jeg få gjort idag. Hadde jeg visst hvor mye styr dette var hadde jeg startet i forrige uke allerede, hehe! Men nå er alt snart klart til at lillemann kan dra fullt beredt til sin nye barnehagehverdag, skal bli så morsomt denne kommende uken å se hvordan han trives, har en hel uke fri før jobb så greit med tid til tilvenning.

    Nå står maskinene på fullt, det må tas oppvask og betaling av regninger, ryddes og vaskes litt og her sitter jeg å blogger, i et desperat forsøk på å få gjort noe "sosialt" ut av dagen min.

    Det er nitrist vær ute, så like greit å holde seg inne å gjøre hjemmet koselig om ikke annet. Håper dog at været blir bedre framover, nå lengter jeg etter sol og litt mer oppholdsvær. Det har vært slitsomt de siste dagene å få kombinert alt jeg skal gjøre med tanke på både det å være mamma, husarbeid og trening når samboeren er på jobb mellom 10-12 timer, er rimelig utmattet men fra neste uke blir det bedre! Har forresten gått ned nesten et kg denne uken, og målene blir mindre og mindre, opptur! :)

    Håper jeg får overskudd til å skrive et innlegg senere i kveld om uken som gikk, men om ikke kommer dette i morgen. Det har vært en stressende uke og bloggingen har blitt litt nedprioritert men forhåpentligvis får jeg mer tid i neste uke til å skrive noen bedre innlegg, hehe.

  • 26.03.2017 kl.17:57
  • Blogg
  • 4 kommentarer
  • Hva gjør meg lykkelig?

    • 25.03.2017 kl.23:21

    Hva gjør meg egentlig lykkelig? Dette er ikke noe jeg har tenkt på, i hvert fall på en god stund. Det er så lett å være negativ når man har en litt dårlige periode, men nå vil jeg gjøre et forsøk på å booste mitt eget humør å skrive ned noen ting som gjør meg lykkelig.

    1. Kjæresten min, selvfølgelig. Han er den mest positive personen jeg kjenner. Han holder meg oppe på dårlige dager ved å spre sitt gode humør og kjærlighet. Ingen er som han, og jeg kan med hånden på hjertet si at han er mannen i mitt liv, ingen har gjort meg lykkeligere i et kjærlighetsforhold som det han gjør.

    2. Sønnen min. Han er kun ti måneder, men bare å høre han le gjør meg lykkelig. Det er noe helt unikt å høre sine egne barn, - være lykkelig. Når han vil opp til meg å bli holdt, gjør han meg lykkelig, når han smiler gjør han meg lykkelig. Når jeg ser hvor glad han er i pappaen sin, gjør han meg lykkelig. Bare det at han eksisterer gjør meg lykkelig.

    3. Shopping. Shopping gjør meg lykkelig, en veldig kortvarig og overfladisk lykke, men jeg blir glad av å kjøpe meg noe nytt, gleden varer fra jeg kjøper det til jeg bruker det for første gang, så går det over. Hehehe.

    4. Trening. Trening har gitt meg en mental og indre lykke jeg aldri hadde trodd. I går hadde jeg en dårlig dag, dro å trente, - vips så var humøret på topp. Før trodde jeg trening kun ga fysiske resultater, for mange forteller at de hater å trene men gjør det for å holde seg i form. Nå vet jeg at det gir deg så mye mer. Trening gir meg faktisk en genuin lykkefølelse.

    5. Hundene og kattene mine. Selv om de kan være irriterende veldig ofte mtp. både bjeffing, løpetid og annet diverse, gjør de meg lykkelig. De søker kjærlighet, omsorg og kos hos meg som menneske, de føler seg trygg med meg og de stoler på meg 100%. Det gjør meg lykkelig.

    6. Mammaen min. Min mor og jeg har våre krangler vi også, men hun gjør meg lykkelig, for det viser bare at hun bryr seg om meg. Hun stoler på meg å støtter meg i alle situasjoner. Hun er en fantastisk bestemor og det er så godt å se når hun og lille er sammen å leker eller bare får bestemor-kos. Mamma gir meg alltid gode råd og er nok en av de mest omsorgsfulle og smarteste personene jeg kjenner.

    7. Sol og varme. Jeg elsker å våkne på solfylte dager. Hele dagen blir som regel bra da, og hvis det er varmt i tillegg blir jeg overlykkelig. Da er det vel ikke noe overraskelse at jeg elsker sydenland. Når jeg er på ferie i varmere strøk, er jeg planetens lykkeligste kvinne. Jeg hadde bodd i syden hvis muligheten dukket opp. Det gjør det kanskje, en vakker dag?

    8. Musikk. Så enkelt som det å finne en sykt bra sang med jævlig bra tekst. Da er jeg i lykkerus. Jeg hører på den i hvert fall tusen ganger å blir aldri lei. Jeg synger for full hals og gir meg en stor faen i hvem som hører på.

    9. Dans. Når jeg danser er jeg i en helt annen verden, og det er så deilig. Jeg bryr meg ikke om jeg ser helt gal ut, jeg danser til rytmen å gjør akkurat det kroppen føler for å gjøre. Jeg danser alltid når jeg er ute på byen, for det gjør meg så lykkelig, - og bare danse uten hemninger. Digg.

    10. Sove. Ja, jeg er faktisk lykkelig når jeg sover. Det er den eneste gangen man virkelig kan flykte fra virkeligheten. Jeg blir ekstra lykkelig om jeg drømmer, det gjør jeg som regel hver kveld. Jeg vet når jeg drømmer, å blir så lykkelig av å vite at jeg sover og kan gjøre hva faen jeg vil i drømme, haha. Spesielt. Jeg er så glad i og drømme å sove at om jeg våkner ufrivillig har jeg ingen problemer med å sovne igjen og starte fra der jeg slapp i drømmen.

    11. Å mestre noe. Uansett hva det er. Husarbeid, jobb, trening, spill, mammarollen, alt mulig. Så lenge jeg føler jeg har klart noe skikkelig bra, gjort det ordentlig og er fornøyd med innsatsen min, da er jeg lykkelig.

    12. Ros og komplimenter. Det er det samme om jeg får ros eller gir ros. Jeg blir lykkelig av å få komplimenter og jeg blir lykkelig av å gi komplimenter å gjøre andre glad. Det varmer godt om hjertet å gjøre dagen bedre for noen andre enn meg selv.

    Det er nok masse annet som gjør meg lykkelig, men dette er det jeg kommer på nå. Jeg ble faktisk litt mer lykkelig av å tenke på hva som gjør meg lykkelig. Prøv det du også! Hva gjør deg egentlig lykkelig? Både stort og smått, lite og godt!

  • 25.03.2017 kl.23:21
  • Blogg
  • 8 kommentarer
  • Fra morgen til kveld

    • 25.03.2017 kl.19:47

    Wow! Denne dagen har bare gått i et eneste kjør fra morgen til kveld. Nå ligger jeg her i senga full av smertestillende og meget utslitt. Men det er en sånn "god utmattelse" av å gjøre noe vettig med dagen. Jeg elsker slike dager, for da går alt så fort, og det er kveld før du vet ordet av det! Jeg kjenner det tar litt på kroppen, men idag, lørdag, - er det faktisk kun en (!!!) hel uke til jeg begynner på jobb igjen, yes! Jeg syns ikke det er så lenge siden jeg satt her for tre måneder siden, utålmodig etter å komme i arbeid igjen, snart er dagen her og det er helt fantastisk.

    Idag fylte min pappa år, så barnebarn og datter-besøk var på sin plass. Han virket ikke helt i form så det ble kun en snarvisitt, jeg tror nok han satt pris på det. Min far er ikke spesielt flink til å vise følelser. Han er også begynt å dra på årene, hvis jeg ikke husker helt feil ble han 66 år, eller var det 65? Det skjules vel ikke at jeg ikke har så mye kontakt med min far, men man må vel prøve likevel, selv om han er veldig vanskelig å komme inn på. Han har levd et langt og turbulent liv, så det er vel derfor han er slik han er.

    Jeg har også begynt å forberede lillemann til barnehagestart! Mye styr men like greit å gjøre det først som sist. I går fikk jeg navnelappene hans fra smartlapper.no. Jeg valgte familiepakke og da fikk jeg 126 strykelapper, 126 klistrelapper og 12 skolapper til den nette pris av 198 kroner. De ankom på bare fire dager, pluss i boka for rask levering til langt oppi nord. Så idag kjøpte jeg støvler til minsten, og mamma kjøpte et par sandaler han kan ha i barnehagen. Jeg elsker å kjøpe ting til lillegullet, det er nesten morsommere enn å kjøpe ting til seg selv, hehe. Sånn er det vel å få barn.

    Så, for å toppe hele dagen med effektivitet kjørte jeg en skikkelig treningsøkt mens sønnen min var hos bestemor å koset seg. Jeg kjørte ca en times styrkeøkt for så å kjøre en intens intervall-økt med geriljakardio, avsluttet økta med en 30 minutters langkjøring med lett jogging og powerwalk om hverandre. Jeg føler meg som verdens beste idag, dette gjorde virkelig susen på humøret selv om jeg er kjempesliten etter alt kjøret idag. I morgen er det tid evaluering, så blir spennende å se om jeg har gått ned i cm eller vekt denne uken.

    Håper dere har hatt en like fin lørdag som jeg! God helg!

  • 25.03.2017 kl.19:47
  • Blogg
  • 2 kommentarer
  • Terapi-session, kanskje det hjelper på humøret?

    • 24.03.2017 kl.18:07

    Jeg kjenner virkelig at idag trenger jeg en terapi-session. En skikkelig kardio-økt der jeg bare går å går til evigheten mens musikken dundrer i ørene å tar med meg til en annen plass enn virkeligheten...Når jeg trener styrke klarer jeg ikke helt å høre på musikk uten å miste tellingen på repetisjonene, men når jeg kjører kardio-økter er det ingen problem med å sone litt ut. Jeg har så altfor mange irritasjonsmomenter, men jeg prøver jo å elske alt som er å elske ved meg selv og livet generelt, men det er vanskelig. Det er vanskelig når få vil at du skal være lykkelig, og bare prøve å dra deg ned ved første anledning. Jeg har lovt meg selv at dette ikke skal skje, derfor må jeg trene ut litt frustrasjon. Det bruker som regel å fungere.

    Det som er litt kjipt er at jeg må vente helt til samboeren er ferdig på jobb, som da vil si i kveld en eller annen gang. Det blir litt seint for meg men jeg vet at om jeg ikke får ut litt frustrasjon idag så blir jeg å ligge våken i hele natt med tusen tanker og ingen løsninger. Jævlig kjipt og irriterende når man vil sove og egentlig bare flykte fra hele virkeligheten. Men jeg trøster meg med at den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves! 

    Jeg prøver virkelig å være positiv, men jeg skjønner egentlig ikke en dritt om hvorfor jeg føler meg slik jeg gjør til tider. Det er akkurat som noe i livet mitt mangler men jeg klarer ikke finne ut hva det er for noe, det er som om en tung, tung energi henger over meg å kveler hvert lille strå av livsglede ut av meg. Jeg sitter daglig å filosoferer over livet og hvorfor livet er som det er, men finner lite svar. Kanskje jeg ikke er så dyp som jeg en gang var, kanskje det er en del av meg som er borte for godt, eller er det mulig at jeg finner tilbake til den livsglade jenta jeg var? Per nå føler jeg meg bare glad i øyeblikket jeg trener, og de få timene etterpå. 

    Kanskje det er der hele problemet ligger, jeg er nødt til å trene litt hver dag for å føle meg bra (bedre). I forrige uke slet jeg med prolaps, denne uken har samboeren min jobbet sent så det har vært noen dager mellomrom mellom treningen, noe som gjør meg sånn smått deprimert kanskje, når jeg ikke får gjøre det jeg har lyst til? Jeg har jo tross alt en liten kar å passe på også, misforstå meg rett - jeg er glad for å være sammen med lillegutt, men nesten to år hjemmeværende uten å få gjøre det jeg egentlig vil på grunn av helsa setter en demper på humøret, da vil jeg jo gjerne gjøre alt når jeg først får mulighet å føler at kroppen fungerer. Nå begynner jeg også å bli utålmodig etter å komme tilbake til jobbhverdagen som jeg starter i 1. april, jeg gleder meg noe sinnsykt! Jeg kan ikke vente med å få ordentlige rutiner på hverdagen min igjen. 



     

     

  • 24.03.2017 kl.18:07
  • Blogg
  • 0 kommentarer
  • Lei av å være målestokk for deg

    • 24.03.2017 kl.12:37

    Jeg er så lei av å være målestokken for noen. Jeg er den de sammenligner seg med for at de skal føle seg bra. Det er helt sykt å føle at man må konkurrere mot noen når man egentlig ikke gjør det. Jeg gjør ting for meg selv, ikke for at andre skal se på meg å tenke "wow, hun har gjort det bra!" Når jeg arbeider hardt på jobb, er det ikke for at sjefen eller kollegaene mine skal skryte av meg eller syns jeg er flink. Jeg vil gjøre en god jobb for meg selv, så jeg selv føler jeg har gjort en skikkelig bra innsats og at jeg faktisk har utviklet meg selv arbeidsmessig, om sjefen eller kollegaene mine syns jeg har gjort en kjempebra jobb er det bare et pluss i boka for god arbeidsmoral. Poenget mitt er at jeg gjør det for meg selv, ikke for å imponere andre eller "gloate" over egen suksess. Jeg er bare fornøyd med å nå mine egne mål. 

    I skrivende stund kan jeg ikke beskrive hvor irritert jeg er over hele greia. For hva er egentlig greia med å utkonkurrere andre bare for å booste sitt eget ego? I så fall velger man å gjennomføre ting på helt feile grunnlag. Hvis du ser opp til noen og gjerne vil følge i deres fotspor, så flott! Men om baktanken er at du skal gjøre akkurat det samme for å være bedre enn dem, eller sitte å vente på at de skal feile så du kan skryte på deg bedre resultater ser du med helt feile øyne og har helt feil motivasjon for å oppnå dine mål. Akkurat den gleden er kortvarig, og hvis og/eller når du gjør ting av feil motivasjon eller på feile grunnlag, vil resultatene være deretter, det håper jeg du forstår. Hvis du leser dette, å føler deg truffet, så kanskje skoen passer deg helt perfekt?

    Hva skjer egentlig når du er ferdig med å skryte på deg at du klarte det bedre? Det er som regel to alternativer, enten er du så fornøyd med deg selv at du lar være å prestere like bra videre (for du har jo oppnådd målet ditt ved å være best, få andre til å føle seg verre enn deg), og du havner tilbake i gamle vaner, eller så fortsetter du å "gloate" så mye over egen prestasjon at ingen liker deg til slutt. Som regel en av de to, du kan jo være heldig også har du litt sunn fornuft.  La vær å bruk meg som målestokk for å finne din egen kortvarige, egoistiske lykke. Vær din egen målestokk, sett din egne mål og ikke konkurrere i skjul med hverken meg eller andre, for feile mål gir feil resultat. 

    Jeg hadde ei venninne en gang, som alltid brukte meg for å booste seg selv når vi var på byen, hun sa det aldri direkte men det var lett å legge merke til etterhvert. Da jeg var overvektig og lite fornøyd med meg selv var hun på toppen av verden, alt var bra i hennes øyne og hun fortalte meg at jeg måtte slutte å være negativ til utseende mitt. De dagene vi dro ut og jeg var fornøyd med hvordan jeg så ut å følte meg, hadde hun det helt for jævlig å tok tidlig kveld. Da var alt dritt i hennes verden, og det er det jeg prøver å få frem med dette innlegget. Slutt å sammenligne deg med meg. Da jeg klarte å gå ned nesten 30 kg var jeg ødelagt psykisk, men følte meg bra utseendemessig. Dette likte venninna mi lite, og var faktisk aldri fornøyd med seg selv når vi hang med hverandre lenger. Hun ble overbeskyttende på utesteder og ingen menn fikk prate med meg, dette var for å booste sitt eget ego å sette seg selv i sentrum. "Det er min venninne, du får henne ikke, du er ikke god nok for henne." Denne setningen satt som regel henne i sentrum og den dårlige selvtilliten forsvant. Skjønner du hva jeg mener? Muligens ikke, men hvis du gjør det forstår du veldig godt hva jeg skal fram til. 

    Jeg skrev tidligere denne uken et innlegg om at jeg sammenligner med selv med "alle andre". Det funker ikke. Til syvende å sist føler du deg bare verre, for du skal sette dine egne mål da vi alle mennesker er forskjellige. Jeg er bare så lei, av å føle meg som en målestokk for deg og dine usikkerheter. Sett deg dine egne mål, å bruk deg selv for det du er verdt for å nå dine egne mål. Man er sin egen lykkes smed, eller noe i den duren. 

  • 24.03.2017 kl.12:37
  • Blogg
  • 0 kommentarer
  • Den fæle fyren, jeg møtte på byen

    • 23.03.2017 kl.21:31

    For en stund tilbake ble jeg kjent med en kar på et vorspiel, han virket veldig hyggelig, snakket godt for seg og virket som en mann med god moral og dømmekraft. Denne helgen ble vi ikke så godt kjent, men han la meg til på Facebook og det ble til at han skrev til meg hver helg, for han drakk tydeligvis en del han her da. Det var ikke noe vettig i de samtalene, bare helt enkle spørsmål om jeg skulle ut og eventuelt hvor jeg skulle om jeg da hadde tenkt meg på byen. La meg bare påpeke at det hverken var flørting eller noen antydning til at jeg interesserte meg for han og motsatt. 

    Noen uker senere var jeg og samboeren min på besøk hos besteforeldrene til minsten som bor på Seiland. Vi hadde planer om å dra tilbake til byen dagen etter mens lillegutt sov hos farmor og farfaren sin, slik at jeg og M. kunne dra ut å kose oss på byen med noen drinker. Mens vi fortsatt var på Seiland begynte denne karen jeg ble kjent med for noen uker siden å sende meg en del meldinger. Riktignok var han på byen og hadde tatt seg et par øl og derav litt beruset, han skrev om alt mulig tull og vås som man gjerne gjør når man både er full og ikke helt vet hvordan man skal bli kjent med et menneske, man vil ikke være for personlig men heller ikke "for" overfladisk, om du skjønner hva jeg mener. Fortsatt, ingen antydninger til flørt fra noen av oss, i hvert fall ikke fra meg.

    Dagen etter dro jeg og samboeren min tilbake til byen, og mens vi satt på fergeleie tikket det inn nok en melding fra denne fyren, og nå begynte han å skrive noen få hjerter, og sånn smått å insinuere noe annet enn vennskap, prøvde seg i hvert fall. Da han nok en gang spør om jeg skal ut på byen svarer jeg selvfølgelig ja, jeg og kjæresten min skal ut på byen. Da ble han litt mer vag men forstod tydeligvis ikke hva jeg mente, ba meg skrive senere når jeg dro ut. Vi dro ut, og møtte han og en vennegjeng. Husker du hva jeg skrev i starten, om at denne fyren her virket som han var en vettig type? Vel, ikke helt.

    Noen av det første han presterer å gjøre er å uttrykke sin fascinasjon for menn som reagerer når dama deres holder på å være utro. Jeg ser rart på han å spør hva han mener med det. Han forklarer det ved at menn har en viss type væremåte når de tror kjæresten er på tur til å være utro, og hvor morsom det er å se reaksjonen deres og hvor langt en kan dra den. Ok, nå begynner jeg å bli sånn smått irritert å forteller han rett frem at jeg har ingen intensjoner om å være utro mot kjæresten min, for jeg er faktisk lojal mot de jeg er i et forhold med og om han ikke hadde fått det med seg, så er M. far til mitt barn. Så hvor i alle dager hadde han fått det inntrykket av at jeg ville være utro mot kjæresten min? 

    For å nevne det, så skal altså denne fyren utdanne seg som en lærer, greit nok. De har lov å gjøre feil for lærere er mennesker de også. Men når han responderer meg med "Å, du er en sånn ordentlig jente du da, da har jeg fått inntrykk av noe annet." Da begynner jeg å lure på hvorfor han har valgt seg et yrke der han skal være rundt mennesker hele tiden, når han helt tydelig ikke er i stand til å lese hverken mennesker eller signaler vi sender. På toppen av "kranskekaka" fikk jeg meldinger senere på kvelden "hvor helt sykt intens typen min var, oh my god liksom. Det gikk an å roe seg ned og ikke være så pågående å prate så mye." 

    Da gikk lunta mi av. Tålmodigheten tok slutt. Jeg spurte han "hvem i all verden han trodde han var som kunne sitte her å dømme kjæresten min nord og ned etter 5 minutter i hans nærvær." Greit nok at han tydelig tok feil av meg da han mente jeg var en "uskikkelig" jente og tydeligvis ikke hadde noen verdier eller moral her i livet, men for så etter jeg har avvist han blindt å gått der i fra, sende meg flere meldinger ut av intet der han forteller meg hva han mener om min samboer og at han burde roe seg ned for han klarer ikke intense typer. Han burde kanskje ikke utdanne seg som lærer, når han ikke makter å håndtere slike "intense" typer han så fint ordla seg. Jeg sa også til han om han ikke lærte dette allerede i fjerde klasse; har du ikke noe positivt å si så holder man kjeft! Jeg fikk bare tommel opp til svar så enten har han forstått eller så ryr det av negativitet ut av munnen på fyren.  

    Jeg ønsket han lykke til på reisa med lærerutdanningen, for dette yrket er tydeligvis ikke noe for han. Hvordan skal han håndtere om han har elever som er veldig  "intens og har ADHD-tendenser" (hans ord, ikke mine) hvis han skal være lærer for en klasse på 30 forskjellige mennesker og personligheter? Han burde først lære seg litt opp på menneskelig atferd og/eller hvordan man kan forstå ulike personligheter og væremåter, ikke bare dømme herifra og til helvete. Aldri har jeg møtt et menneske som er  forhåndsdømmende når det ruller prosent i blodet. Jeg kjenner med hvert ben i kroppen at han burde sette seg inn på et lukket kontor og ikke ha annet enn telefon eller internett kontakt med andre mennesker. Jeg håper for guds skyld mitt barn ikke ender opp i hans klasserom, og om han gjør det håper jeg han har lært seg en og to ting om folkeskikk! Seriøst. 

    Dagens utblåsning, for dette har irritert meg en stund og jeg har bare ventet til "ånden" for å skrive dette innlegget kom over meg. Kjæresten min er ikke intens, han er bare lykkelig. Selv om noen mener at jeg kanskje er litt kjedelig, eller at samboeren min er intens, så er det greit nok det. Men å dømme noen å mene det er et dårlig personlighetstrekk er feil. Det som er et dårlig personlighetstrekk er å være så trangsynt, at du tror din egen forkastelige oppførsel er noe å være stolt av. 



     

  • 23.03.2017 kl.21:31
  • Blogg
  • 4 kommentarer
  • Som "alle andre"

    • 22.03.2017 kl.22:29

    Jeg må slutte å tvile på meg selv, ærlig talt. Hver kveld når jeg er på tur i seng begynner jeg å tenke på hvorfor jeg ikke er like bra som "alle andre". Hvorfor jeg ikke klarer å kle meg like bra som "alle andre", hvorfor jeg ikke er like fotogen som "alle andre" eller hvorfor jeg ikke kan uttrykke meg selv like bra som "alle andre". Hva er det med "alle andre" som får meg til å føle meg så jævlig dårlig hver kveld? Jeg har ingen forbilder, og jeg ser ikke opp til noen som helst jeg følger på sosiale medier. Jeg har alltid vært en person som gjerne går i mot strømmen. Det er ikke så nøye om du ikke syns noe om hvilket plagg jeg har på idag, hvordan jeg legger sminken min eller hva slags sko jeg hadde på meg. Det har aldri vært noe jeg bryr meg om, og det skal det ikke være den dag idag heller.

    Likevel føler jeg at jeg ikke presterer like bra som "alle andre", jeg vet ikke engang hvem disse personene er, de "alle andre" jeg sitter å skriver om nå, for som sagt, - jeg har ingen forbilder. Jeg er bare sinnsykt usikker på meg selv og veldig flink til å undervurdere mine egne egenskaper og kunnskaper som person. Jeg tror jeg ikke kan, når jeg kan. Jeg tror jeg alltid er verre enn andre. Jeg tror bestandig at noen ler av meg, selv når de ikke gjør det. Jeg har ikke et ønske en gang om å tilfredstille gud og hver mann, men fortsatt... Fortsatt sitter jeg med den følelsen av å ikke lyktes, ikke klare å prestere like bra som "alle andre". Jeg er seriøst nødt til å slutte å sammenligne meg selv med absolutt alle som har påvirket meg på en eller annen idiotisk måte i løpet av dagen min. For jeg er ikke som "alle andre", jeg er meg, og det er faen på tide at jeg faktisk lever deretter.

    Jeg har ikke brydd meg om noen liker meg eller ikke, og jeg har ikke tenkt å starte idag heller. Det er faktisk ikke alle du kommer overens med, Linn. Det er heller ikke alle du kan tilfredstille, Linn. Det finnes muligheter for deg også, Linn. Bare du leter på de rette plassene, å ser i riktig retning. Du er nødt til å slutte å sammenligne deg med alle du ikke er, Linn. For du kan ikke bli noe mer enn det du selv gjør deg til, og da kan du ikke føle deg uoppnåelig i forhold til "alle andre", du er tross alt deg selv, Linn. Det er på tide og tørre å være deg selv 100%, Linn. Uten å bry deg om hva andre øyne ser eller mener, for vet du hva, Linn? De er ikke perfekte de heller. Langt i fra. Det er så feil å tenke på hvor mye bedre "alle andre" er, for alle har riper i lakken.

    Jeg skriver om meg selv i tredjeperson av og til, ikke fordi jeg er gal, men fordi jeg trenger å lese ordene direkte rettet mot meg, så jeg forstår hva som blir sagt. Jeg er himla god på å sprute ut råd i hytt og pine til alle og enhver som føler seg dritt, men til meg selv? Jeg tror ikke litt på det sjæl engang...Men jeg er rar, litt merkelig og har et vanvittig rart syn på ting, kanskje så merkelig at ingen ville forstått om jeg prøvde å forklare det en gang, men vet du hva? Jeg er flink til å gjøre nettopp dette, undervurdere meg selv til de grader! Jeg er så lei av å tenke sånn på kvelden når det går så bra og la være å bry seg på dagtid. Men nå er det nok, det er på tide at jeg får lov til å være den jeg er, ikke den jeg tror alle vil jeg skal være. For egentlig, gir vel de fleste seg en god faen uansett? Jeg skal i hvert fall det. God natt, verden! :)

  • 22.03.2017 kl.22:29
  • Blogg
  • 6 kommentarer
  • Elsklinn.blogg.no



    Andre sosiale medier

    Søk i bloggen

    Kategorier

    Bloggdesign

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no